Hvorfor ikke Gripen?

Sverige og Norge deler en langstrakt halvøy, merkverdig nok på langs. Hele veien oppigjennom er økosystemene de samme, likeså vær og vind, vinter- og sommerforhold. Delvis bestemt av slikt er også kulturene temmelig ensartede, og politisk har vi beveget oss i takt, til tross for de eldgamle stridigheter som har delt halvøya på en natur- og kulturstridig måte.

Historisk ukunnige besøkere utenfra har vondt for å forstå «broderfolkenes» stadige krangel; sammen og enige ville de jo utgjøre en formidabel kraftpakke på verdensarenaen: Våre ressurser ville komplettere hverandre perfekt - gjerne som et selvdrevet, utad uavhengig økosamfunn. Resonnementet får ekstra styrke når militært forsvar er temaet. Innen dette feltet skal jeg straks gå til en konkret spesialsak - dog en med videre konsekvenser enn folk flest er klar over. Der gjelder Norges snarlige kjøp av nye jagerfly, hvor jeg er redd for at det - sett i et framtidsorientert perspektiv for landet - velges feil maskin, bl.a. ved at gruppene som skal rådgi regjeringen, er for snevert sammensatt.

Mitt hovedanliggende er at valg av jagerfly betyr innhekting i en storindustriell prosess med ganske omfattende økonomiske og politiske føringer for landet - i tillegg til de rent praktiske konsekvenser for Norges framtidige forsvar.

Ut fra en tverrfaglig framtidsrettet helhetstenkning tviler jeg på forsvarsnytten av jagerfly i det hele tatt - og særlig hvis vi holder fast på F16-konseptet (med avhengighet av noen få store og sårbare flyplasser). Men å avvise et nytt jagerflykjøp oppfatter jeg som politisk umulig. Derfor blir valg av flyindustriell samarbeidspartner viktig. På grunn av at det dreier seg om noe langt mer enn kjøp av noen fly, og på grunn av de svært langsiktige konsekvensene, burde valget være gjenstand for en åpen demokratisk debatt. Konsekvensene vil angå alle.

Ifølge avisene er valget snevret ned til å stå mellom en oppdatert utgave av F16 og Eurofighter. Forrige gang, for mange år siden, da valget falt på F16, var alternativet et svensk fly, SAAB-fabrikkens Viggen. Denne gangen hører jeg ikke det svenske aktuelle alternativet, SAABs Gripen, nevnt i det hele tatt. Merkelig, i og med at vi har å gjøre med det som sannlynligvis er verdens mest avanserte jagerfly som er grundig og langvarig gjennomprøvd. Samtidig er Gripen på en helt annet måte enn alternativene tilpasset norske forhold, bl.a. ved at den er uavhengig av de store og sårbare flyplassene, nevnt overfor, i og med at den kan lande og ta av på en vanlig vei, kan spres utover i landet, gjemmes i skogen osv. Dette er det svenske systemet. Det samme var tilfellet med Viggen, og det var én av grunnene til at det den gangen syntes uforståelig at «vi» valgte F16.

Gripen er det første jagerflyet i verden som nådde fram til en såkalt «fjerdegenerasjons»-status, dvs. at alle datamaskinene om bord er integrert i samme nettverk - med en lang rekke positive konsekvenser for flygeren og for vedlikeholdsmannskapet. Nettverket omfatter også kameraflyenes og bakkestasjonenes dataanlegg og gir piloten en kontinuerlig oversikt som hittil ikke har vært mulig.

En viktig egenskap ved Gripen er at den kan oppdateres til nye oppgaver i mange tiår framover uten ombygging - bare ved at det helintegrerte datasystemet gis ny programvare. Et svært viktig trekk ved Gripen er at den er bygd for mange ulike oppdrag; derfor bærer den betegnelsen JAS, som står for «jakt, attakk og spaning», dsv. angrep på luftmål, land- og sjømål og dessuten rekognosering. Ikke minst har svenskene her hatt som mål å spare penger: Gripen er et «enhetsfly» som kan ta seg av «alt mulig». Kostnadsreduksjon er også tatt vare på ved at flyet er kompakt, lite i volum - gir dermed mindre luftmotstand: Dermed spares drivstoff. Kostnadene reduseres også ved en oppbygging som sparer vedlikeholdstid. Totalresultatet synes å ha blitt et fly som halverer driftsutgiftene i forhold til konkurrentene.

Rekkevidden er over 3000 km, dvs. lenger enn Norge, og det skulle holde - om ikke intensjonene er at vi på kort varsel skal la våre flygere engasjere seg i krigshandlinger i Asia eller Afrika!

La meg nevne noen få punkt til:

I og med at flyet er lite, gir det et svakt radarsignal (dvs. at det er vanskeligere å oppdage).

Tapsstatistikken for Gripen er betydelig bedre enn for F16.

Ifølge piloter fra mange land er Gripen lett å fly, og omstillingen fra andre fly går raskt.

Land som kjøper Gripen, tas inn i industrielt samarbeid med SAAB, Volvo, Ericsson og British Aerospace m.fl.; det gjelder også forsking og videreutvikling. Et utviklingsarbeid som er kommet langt, er et system som vil gjøre det mulig å lande flyet i svært dårlig vær uten støtte fra bakken.

Å velge Gripen for Norge vil bety at hovedkilden til alle ressursene, materielle og teknologiske, alltid er «rett rundt hjørnet», svært betydningsfullt i en tenkt avstengningssituasjon; svenske og norske flygere kan ha felles depoter langs grensa, kan trene sammen, osv. Verken F16 eller Eurofighter kan tilby noe slikt.

Et lignende forhold legges det jo nå opp til når det gjelder helikoptre, der Norden vil gå sammen om nyanskaffelser.

Når det gjelder F16, står vi antakelig overfor et kraftig press fra USA (sist høst måtte jo Clinton ta avstand fra noe som nærmet seg en trussel fra en amerikansk industrirepresentant mot Norge om at det ville få konsekvenser om vi ikke valgte å fortsette med F16). I tillegg kommer kanskje en slags tradisjonsbundethet fra norske flyoffiserers side i og med at norske flygere i et par generasjoner har fått sin utdanning i USA.

Også Eurofighteren tilhører «fjerde generasjon», men altså med den forskjellen at Gripen er grundig gjennomprøvd. Det er ikke Eurofighter, som dessuten er en mye dyrere maskin: dessuten tung. En britisk toppekspert uttaler: «Veien å gå er mindre og lettere fly - som svenske Gripen.» (Air International/jan. 2000).

La meg til slutt gjengi noen avsnitt fra en bredt anlagt sammenligning av Gripen og konkurrentene. Det er gjort av den britiske eksperten Rob Hawson, tidligere sjefredaktør i tidsskriftet World Air Power Journal:

«Når det gjelder kombinasjonene av avansert teknologi, operasjonell fleksibilitet og servicevennlighet, finnes det intet annet jagerfly i verden som engang kommer i nærheten av Gripen.»

«Igrunnen er F16, til og med i sine siste versjoner, et foreldet fly. Det er ikke bare slik at teknikken har løpt fra det. Det amerikanske flyvåpenet har oppdaget at livslengden selv for fabrikknye maskiner tar slutt innen den skulle gjøre det på papiret.»

«De europeiske flyene som - i likhet med Gripen - tilhører fjerde generasjons jagerfly, spiller i en helt annen divisjon. Eurofighter Typhoon og Dassault Rafale er både større og betydelig dyrere.»

«Om, eller snarere når, det svenske flyvåpenet tar på seg en tyngre bør innen det fredsbevarende arbeidet, kommer det internasjonale samfunnet til å juble over å få tilgang til 200 Gripen (det antallet som nå bygges for det svenske flyvåpenet). Det kommer formodentlig til å ønske at det fantes flere.» (Flygrevyn nr. 8, 1999.)

Jeg deler ikke uten videre det perspektivet Hawson drar opp i siste avsnitt, men det bidrar uansett til en bredt anlagt rangvurdering innen et konsekvensrikt valgfelt Norge nå står overfor. Mitt siktepunkt har vært å gi informasjon og vurderinger som hittil synes totalt ukjente i norsk allmennhet og hos norske politikere. Mangelen på konkret kunnskap burde nå i det minste føre til at SAAB/Gripen gis en anledning til en demonstrasjon av flyet i Norge, slik det er skjedd i bl.a. Polen, Østerrike, Brasil og Sør-Afrika (som nå har inngått kontrakt om kjøp av Gripen). La dem f.eks. få lande og ta av mellom Tynset og Tolga!

Uansett Telia/Telenor-flausen vil en noenlunde trygg framtid for Norge være avhengig av et nært samarbeid med Sverige. Vi leder en felles halvøy i verdenshavet; å avvise en diskusjon i dette perspektivet er rett og slett tanketomt.