OPPRØR PÅ BOKS:  «Elysium» lager en tilfredsstillende skitten og illeluktende framstilling av en urettferdig framtidsverden, bare for å skvise det hele inn i en glatt standardhistorie. Foto: Filmweb
OPPRØR PÅ BOKS: «Elysium» lager en tilfredsstillende skitten og illeluktende framstilling av en urettferdig framtidsverden, bare for å skvise det hele inn i en glatt standardhistorie. Foto: FilmwebVis mer

Hvorfor jobber alle sci-fi-heltene på fabrikk for tida?

Om politisk urealisme i moderne film.

I Neill Blomkamps nye film, «Elysium», er jorda forandret til en eneste stor slum. Støv, skrot og spansktalende småkriminelle omgir hovedpersonen Max i Matt Damons skikkelse. Han er en ekskriminell som prøver å stable på beina en lovlig tilværelse som fabrikkarbeider. I skyene, høyt over bølgeblikkskurene, svever noe som likner på en gigantisk Mercedes-stjerne: Romstasjonen Elysium, tilholdssted for jordas elite anno 2154.

I gresk mytologi var Elysium et paradisisk tilholdssted for gudenes utvalgte etter døden, og romhjulet i Blomkamps film tilsvarer vestkystamerikas visjon av lykken: Uendelige plener og luksuriøse villaer med greske søyler, hvor mennesker kler seg i lyse armanidresser og kommenterer sjampanjen på flytende fransk. Som gudene er de også tilnærmet udødelige, siden hvert hjem, i tillegg til boblebad og underholdningssenter, kommer utstyrt med medisinske vidundermaskiner som fjerner kreft og bytter ut ødelagte lemmer på få minutter.

Disse livgivende maskinene er avgjørende for fortellingens framdrift, siden filmens helt utsettes for en arbeidsulykke som gir ham fem dager å leve. Nede blant slumboerne er sykehusene knapt på 2013-nivå, og dermed er Max? eneste håp å komme seg opp til Elysium. Heldigvis kjenner han en menneskesmugler som lever av å sende håpefulle jordboere i stjålne romferjer over grensa til Elysium, der forsvarsministeren spilt av Jodie Foster skyter ned de fleste av dem før de når rikingenes velfriserte grøntarealer.

Den mirakuløse medisinske teknologien er blant det mest virkelighetsfjerne ved filmen. Men sannsynligvis fortoner helbredelsesmaskinene seg like magiske for kinopublikummet som et alminnelig norsk sykehus vil framstå for de aller fleste jordboere i dag, og i så måte speiler historien virkeligheten. Som så mange framtidsvisjoner virker «Elysium» temmelig dagsaktuell, som en kombinert allegori over det amerikanske helsevesenets urettferdigheter og immigrasjonspolitikken. USAs filmskribenter har gjennomgående beskrevet Elysium som et slags manifest for Occupy-bevegelsen og deres slagord om de 99 prosent uprivilegerte.

Science Fiction-filmer har alltid hatt en tendens til å ta opp i seg verdenspolitiske temaer. På 70-tallet var den kalde krigen den opplagte referansen, og både Star Trek- og Star Wars-filmene fulgte demokratiske helter som kjempet mot onde imperier. Andre filmer, som «Avatar», har handlet om kolonialisme, mens årets Star Trek-film framsto som en ganske åpenbar kommentar til USAs rolle som verdenspoliti.

Krisetidene i USA har inspirert mange seinere filmer til å fordype seg i klassekonflikt. «In Time» (2011) viste et samfunn hvor penger bokstavelig talt er tid; de rike lever evig i luksus, mens Justin Timberlake jobber på fabrikken og bare har nok minutter til å nå neste lønning. Deretter kom den nye filmatiseringen av «Total Recall» (2012), hvor de underprivilegerte jobber i robotfabrikkene i Australia mens de privilegerte bor i Storbritannia. Til og med effektsamlebåndet «Pacific Rim» (2013) lar sin helt jobbe som sveiser på anlegg før han blir utvalgt til å redde jorda ved å styre en gigantisk kamprobot mot onde monstre.

KLASSIKER: «Metropolis» (1927).
KLASSIKER: «Metropolis» (1927). Vis mer

Det fortoner seg merkelig at science fiction-filmer kan målbære opplagt revolusjonære budskap, og likevel bli omfavnet av et kapitalistisk system. Og når Justin Timberlake raner banker og distribuerer tidskapsler til de trengende for å destabilisere det økonomiske systemet, føler neppe noen av aksjemeklerne i salen seg truet. Ei heller når Matt Damons figur i «Elysium» leder en moderne storming av palasset og gjør slutt på de rikes privilegier.

Vi er vant til slike scener, så lenge de utspiller seg i fantasiverdener på trygg distanse. De fleste av Hollywoodfilmene som synes inspirert av finanskrisa og Occupy-bevegelsen følger en forutsigbar mal, og utviser oppbyggelige liberale verdier. Unntaket er Christopher Nolans Batman-tolkning «The Dark Knight Rises», hvor revolusjonen styres av de kriminelle, som igangsetter summariske rettssaker etter modell fra Robespierres tid. Nolans visjon, inspirert blant annet av Dickens? «En fortelling om to byer», var såpass uvant at kritikerne umiddelbart kalte ham fascist. Men filmen er mer flertydig enn som så, og regissøren selv fastholdt at han ikke hadde politiske motiver, og at filmen var nøytral.

Hollywoodrevolusjonene er kanskje ment å appellere til massene, men de er ikke akkurat kollektivistiske. Max jobber på fabrikken, men han er ikke en vanlig fagorganisert sliter. Inntil det kjedsommelige blir vi fortalt at den foreldreløse Max er spesiell. Han er ment for store ting. Dermed slår filmen sammen to favorittmotiver, sosial urettferdighet og religion. En taktikk den deler med en uendelig rekke sci-fi-visjoner: «Terminator»s John Connor, «Matrix»? Neo og «Avatar»s Jake Sully er alle tydelige Kristus/Moses-figurer. De er utvalgte individer som, om enn motstridig, skal lede folket sitt til en bedre verden, gjerne gjennom død og gjenfødelse.

Kanskje snakker Blomkamp sant når han benekter til media at han har en politisk agenda, og nærmest virker forferdet over at noen har lest klassekamphistorien hans som klassekamp. Revolusjon på film er ikke nødvendigvis et politisk budskap, det er et plotpunkt i dreieboka, en av mange standardhistorier som kan fortelles. Jo mer standardisert den fortelles, jo mindre legger vi, og kanskje også regissøren selv, merke til at den i det hele tatt er der.

Kristushistoriene er heller ikke så mye et resultat av religiøs hengivenhet som gammel vane. Ikke minst fordi de passer med Hollywoods favorittfortelling om et individ som kan utrette fantastiske ting, bare han finner ut hvem han selv er, og vokser personlig. Fra stemplingsuret til korset. Den personlige reisen blir et påskudd for å komme seg fra eksplosjon til skuddveksling og siste robot-nevekamp med superskurken. Og til slutt, redde verden med klasseutjevning som bonuspott.

Regissøren Billy Wilder sa en gang at en god manusforfatter skjuler sine plotpoints. De filmene som er mindre entydig politiske og mer kronglete er kanskje mer revolusjonerende filmopplevelser. Blomkamps gjennombruddsfilm, «District 9» framsto umiddelbart som en politisk allegori over Sør-Afrikas raseskillepolitikk, med rekeformede romvesen som stand-ins for slumbeboerne. Men filmen overrasket ved å presentere oss for en patetisk og usympatisk hovedperson, som gradvis fikk vår nølende sympati etter hvert som han forandret seg til et romvesen og ble mer grotesk.

Hvorfor jobber alle sci-fi-heltene på fabrikk for tida?

Mange av de sci-fi-filmene som blir husket i ettertid, har nettopp slike flertydige figurer og konflikter: Skal vi for eksempel heie på purken Deckard i «Blade Runner» (1982) når han dreper replikantene, eller er det Roy og de andre kunstige menneskene som fortjener vår sympati? I Ridley Scotts klassiker er det tross alt de som representerer de underkuede. Kanskje er det sånn at de mest politiske filmene ikke har edle fattige og onde eliter, men heller komplekse maktforhold og uhåndgripelig moral, litt mer som virkeligheten.

Bår Stenvik er journalist og forfatter.