Hvorfor jukse?

ETIKK: Forskningsskandalen ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet reiser flere spørsmål. Hvorfor oppdaget ikke medforfatterne hva som foregikk? Er kontrollrutinene i forskningsinstitusjonene for dårlige? Er lovverket og sanksjonsmulighetene for svakt utviklet til å forhindre, og eventuelt fange opp, juks? Uansett svar på disse spørsmålene, er det viktig å stille en annen type spørsmål enn det som har med rutiner, regler og sanksjonsmuligheter å gjøre. Vi må også spørre hvilke forskningsmotiver dagens vitenskapskultur indirekte befordrer.

GAPET KAN I DAG være stort mellom den vanlige forskers selvforståelse og det som sies om forskning i planer, utredninger og festtaler. Mens forskere flest (fortsatt) har en indre motivasjon til å søke sannheten og å opptre kollegialt, får de oftere og oftere høre at det som egentlig teller, er å bli «best», å vinne i konkurransen. Denne konkurransementaliteten fremelskes på alle nivåer: forsker mot forsker, fagmiljø mot fagmiljø, universitet mot universitet, «Norge» mot «Utlandet». Konkurranse er bare sunt, sier du kanskje. Og forskere har alltid konkurrert, av og til nokså bittert. Selv om begge deler er riktig, har en til dels meningsløs konkurransementalitet blitt mer og mer uttalt de senere årene. «Konkurransen» er snart det eneste man snakker om, når forskning og forskningspolitikk står på dagsorden. I all denne konkurranseretorikken kan innsiktens og forskningens grunnleggende verdi bli borte. Vi trenger, generelt sett, ikke å begrunne at ny kunnskap er viktig. Innsikt og forståelse har verdi i seg selv. Ønsket om å forstå fenomener, prosesser og årsakssammenhenger, er den avgjørende drivkraft hos så godt som alle forskere. Men skal forskeren i dag snakke høyt om det hun driver med, avkreves hun en nyttebetraktning som kan plasseres i et konkurranseregnskap. Den moderne forsker lever i spenningen mellom et offisielt språk som forteller at hun skal maksimere egen og andres nytte, og et halv-offisielt språk som i større grad finner gjenklang i hennes mest inderlige jobbmotivasjon, men som ikke passer helt når planer skal vedtas. Men dette halv-offisielle språket, der ord som glede, nysgjerrighet, skapertrang, samarbeid, kollegialitet osv inngår, er under press fra en forskningsoffentlighet som stødig retter blikket mot de internasjonale tidsskriftenes hitlister - og lite annet.

DEN SELVFORSTÅELSEN forskeren tilbys gjennom dagens konkurranseretorikk, har trekk av kynisk og kald egeninteresse. Juks kan dermed fremstå som det neste og følgeriktige steget på veien mot en internasjonal karriere. «Blir jeg avslørt, kan en plausibel forklaring alltids konstrueres.» Forskningsjuks bekrefter på sett og vis den nedtoning av forskningens egenverdi som har pågått over lang tid. På denne måten er «systemet» medansvarlig for en skandale som den på Rikshospitalet-Radiumhospitalet. I en omfattende, anonym undersøkelse medga hele 33 prosent av amerikanske forskere innen medisin og helsefag at de selv hadde gjort seg skyldig i minst ett av ti nærmere angitte eksempler på vitenskapelig uredelighet (Martinson et al. Scientists behaving badly. Nature, 9. June, 2005) Fabrikasjon av data forekom ytterst sjelden. Men så mange som 15 prosent svarte at de hadde foretatt vesentlige endringer i forskningsprosjektet etter press fra sponsor. Og, interessant nok, 10 prosent hadde brutt reglene for medforfatterskap. Disse tallene er tankevekkende og tyder på en ikke ubetydelig ukultur i amerikansk medisinsk og helsefaglig forskning. Hvordan det står til i vårt eget land, vet vi mindre om. Også på dette punktet blir vi kanskje mer og mer like amerikanerne?