BOKMÅL: Om man virkelig ønsker å «sikre» bokmålet, og holde skansen mot nynorsk, burde det være en selvfølge at de to bokmålsorganisasjonene samarbeidet, og ikke som i dag, fremstår som hund og katt, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
BOKMÅL: Om man virkelig ønsker å «sikre» bokmålet, og holde skansen mot nynorsk, burde det være en selvfølge at de to bokmålsorganisasjonene samarbeidet, og ikke som i dag, fremstår som hund og katt, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Språk:

Hvorfor kan ikke bokmål rett og slett få være bokmål?

Samarbeid mellom språkorganisasjonene må til for å sikre språket.

Meninger

Riksmålsforbundets formann Trond Vernegg skrev nylig en artikkel om «sikring av språket», ikke minst mot påvirkningen fra engelsk. Det ble understreket at språket er vår viktigste kulturkomponent, at det må en bred innsats til for å styrke det norske språk, og at det rett og slett er behov for en nasjonal språkdugnad. Alt det er vel og bra.

Norsk bør selvfølgelig være førstevalget på alle samfunnsområder, og i utviklingen av språkteknologiske hjelpemidler i samfunnet, som poengtert av Språkrådet.

Det er pressende å vekke myndighetene slik at skriftspråket settes skikkelig på dagsorden. Det spørs derfor om ikke språkorganisasjonene bør danne en felles front og blir enig om en slagplan. Både for å styrke norskopplæringen i skolen og mot den felles fiende, infiltrasjonen av engelsk-amerikansk. Så får dragkampen mellom bokmål og nynorsk ellers skje med mest mulig blanke våpen.

Etter at den ulykksalige samnorsken ble skrinlagt og bokmålet gradvis tok opp i seg riksmålsformene, og fjernet former som samsvarer med nynorsk, har vi i dag to selvstendige språk uten tvangssamkjøring.

Den nevnte artikkelen fra Vernegg ble avsluttet med en oppfordring om at de frivillige språkorganisasjonene – Riksmålsforbundet og Noregs Mållag, styrkes og tilføres mer midler. Her er det man blir sittende og stusse. Hvorfor nevnes ikke Bokmålsforbundet? Også det arbeider for å fremme moderat bokmål som skriftspråk!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om man virkelig ønsker å «sikre» bokmålet, og holde skansen mot nynorsk, burde det være en selvfølge at de to bokmålsorganisasjonene samarbeidet, og ikke som i dag, fremstår som hund og katt. Også Bokmålsforbundet er høringsinstans for myndighetene, og har gode kontakter i departementer og stortingsgrupper.

Hvordan man skal kunne forholde seg til to bokmålsorganisasjoner som ikke samkjører sine merknader er en gåte. Mens Noregs Mållag jo taler med en tunge. Det er dessuten Bokmålsforbundet, ikke Riksmålsforbundet, som i dag betraktes som Mållagets hovedmotstander. Og det er fra godt informert hold sagt at forbundet gjør en god jobb og setter spor. (En tilnærming og mer positiv holdning til Språkrådet ville imidlertid være av det gode).

Fra Riksmålsforbundets eldre nettsider siteres: «Riksmål er i dag nesten ensbetydende med moderat bokmål». «Etter at svært mange riksmålsformer nå er tillatt, kan man betrakte riksmål og moderat bokmål som ett og samme språk. Eller sagt på en mer vitenskapelig måte, riksmål kan i dag betraktes som en delmengde i bokmålet.»

Finn-Erik Vinje sa det samme i en kronikk allerede for 20 år siden: «riksmålsnormen har nå flyttet inn i bokmålet». Presis som undertegnede har oppfattet det. Men det er visst for enkelt!

Det er et tankekors at Riksmålsforbundet selv setter likhetstegn mellom riksmål og moderat bokmål, og samtidig poengterer at det ikke er det samme. Forstå det den som kan.

I den tidligere nevnte artikkel presterer dessuten Riksmålsforbundets formannen dette: «Kanskje tiden er inne for å si at min form – moderat bokmål og moderne riksmål rett og slett heter norsk».

Min umiddelbare reaksjon var denne: Du store verden! Han må ha spist noe han ikke har tålt.

Men hvorfor i det hele tatt dette begrepet «moderat bokmål». Hvorfor kan ikke bokmål rett og slett få være bokmål? Trusselen fra radikalt bokmål er jo for lengst borte. Så får bare riksmålet etter behov rendyrke sin plass som en «delmengde» i bokmålet.

Men hvorfor ikke unngå alt røret om riksmål kontra moderat bokmål, og nå altså «moderne riksmål», som ikke engang språkforskere kan forklare på en overbevisende måte, og om hvilken del av bokmålet som fortsatt skal klamre seg til riksmålsbegrepet, og ganske enkelt kalle alt norsk skriftspråk som ikke er nynorsk for bokmål.

Man skal ikke fundere mye før man får den formastelige tanke at den logiske konsekvens av «delmengde» betraktningen ville være at Riksmålsforbundet ble et underbruk av Bokmålsforbundet. Og at de to organisasjonene etter hvert smeltet sammen til en.

Som relativt nytt medlem i Riksmålsforbundet har man fått et noe forvirrende inntrykk av tingenes tilstand, preget av utdeling av riksmålspriser i fleng, (for godt bokmål!), jaget etter å verve nye medlemmer, og få de mest fornemme til å uttale seg om hvorfor de har meldt seg inn, og et godt, men litt tannløst blad med mye (intern) klapp og klem.

Midt oppi alt dette utarbeides det storslagne ordbøker, nå for tiden i regi av Det norske akademi for språk og litteratur. Det gjelder også den hyperaktuelle nettordboken. At stortingsmeldingen som legger opp til utarbeidelsen sier «ordboksverk for bokmål/riksmål» forhindrer ikke at det er Riksmålsforbundet som råder grunnen alene.

Vi alminnelige dødelige skjønner ikke så mye av det hele, men registrerer jo at mange av våre fremste (og høyt respekterte) språkvitere sogner til Riksmålsforbundet, selv om vi ikke et sekund tviler på at de drar omsorg for hele bokmålet.

I folks øyne fremstår nok Riksmålsforbundet likevel som vel prestisjepreget og seg selv nok. Det spørs derfor om ikke forbundet burde tenke over sin profil og sin strategi en smule.

Men fremfor alt altså dette: Det ville være en stor fordel for bokmålet, som er det vi snakker om, om man sporenstreks slo hull i det vanntette skott mellom Riksmålsforbundet og Bokmålsforbundet. Deretter ville utviklingen gå av seg selv.