UOPPGJORT: Jonas Gahr Støre og Vebjørn Selbekk i en debatt fra 2014. Foto: NTB SCANPIX
UOPPGJORT: Jonas Gahr Støre og Vebjørn Selbekk i en debatt fra 2014. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Hvorfor kan ikke Jonas Gahr Støre si unnskyld til Vebjørn Selbekk?

En gang for alle.

Kommentar

Vebjørn Selbekk har gjentatt det så mange ganger at det nesten har mistet nyhetens interesse. Han vil ha en unnskyldning fra Jonas Gahr Støre for måten han håndterte karikaturstriden i 2006.

Det kan virke masete at Selbekk ikke vil legge dette kravet bak seg, men hans nye bok «Frykten makt» viser at det er et helt rimelig ønske. Som det er grunn til å stille seg bak. Kanskje er det også lurt for Støre å si unnskyld, men mer om det etterpå.

10. januar trykket den lille, kristne tredagersavisa Magazinet, med et opplag på 5000, en reportasje om karikaturtegningene i den danske avisa Jyllandsposten. Magazinet brukte en faksimile med tegningene som illustrasjon til et intervju med avistegnere Finn Graff (Dagbladet) og Morten M. (VG) som uttalte seg om debatten i Danmark.

Reaksjonene antok dimensjoner som Selbekk ikke kunne forestille seg. Dagen etter kom den første dødstrusselen, og siden rant de inn i strie strømmer. Direkte, detaljerte og makabre. Han og familien måtte ha politibeskyttelse døgnet rundt, familien måtte flytte til ny, hemmelig adresse. Mediehenvendelsene haglet fra utlandet og norske redaksjoner. Da den norske ambassaden i Damaskus ble satt i brann 4. desember, la statsminister Jens Stoltenberg indirekte ansvaret på Selbekk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selbekk fikk tilslutt et sammenbrudd, belastningen hadde vært enorm. Den øverste politiske ledelsen i Norge la stein til byrden.

Både her hjemme og utenlands ble all skyld for urolighetene plassert hos Magazinet. Faksimilen av karikaturene var publisert i en rekke andre norske medier: Dagbladet, Bergens Tidende, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, NRK og TV2, men det ble kaldt ignorert i den offentlige håndteringen. UD sendte en instruks til alle sine utenriksstasjoner om hvordan saken skulle kommuniseres, der Magazinet var den eneste som ble nevnt.

Teksten er et pinlig historisk dokument. Den avslutter med å lovprise ytringsfriheten som en bærebjelke i det norske samfunnet, men.... konkluderer: «Samtidig setter vår lovgivning og internasjonale forpliktelser grenser mot hets eller hatefulle ytringer».

Publiseringen av faksimilen kan ikke på noen måte kategoriseres som hets eller en hatefull ytring. Den er ikke i strid med loven, det er absurd. Like vanvittig som å sidestille trykkingen av tegningene i Magazinet med voldshandlingene og drapstruslene de ble møtt med, slik Selbekk i boka dokumenterer at norske myndigheter gjorde. Selbekk fulgte ordinær, journalistisk praksis, og var langt innenfor lovens yttergrenser.

Dette burde Støre ha skjønt i 2006, slik andre statsledere gjorde som forsvarte og forklarte trykkingen av karikaturene. Han bør i alle fall forstå det i dag. Og dermed innse at håndteringen for ti år siden var under enhver kritikk, utført i en slags prinsipiell blodtåke.

Karikaturstriden hefter ved Jonas Gahr Støre. Å omsider si ordentlig unnskyld for håndteringen, også overfor Vebjørn Selbekk personlig, er en mulighet til å legge dette bak seg. Og gå inn i en stadig mer krevende flyktning- og integreringsdebatt med litt mer blanke ark.