Hvorfor kjøpe lisenser når vi kan utvikle programvare selv ?

I NORGE bruker vi nå samlet sett sannsynligvis mer ressurser på å administrere lisenser enn å utvikle programvare. De fleste typer programvare som benyttes for arbeidsliv og hjemmemarked er utviklet utenlands. Noen av disse program-produktene har relativt kompliserte lisensregler, og det er under utvikling et voksende byråkrati som har til formål å passe på rettigheter, administrere lisensordningner, kreve inn penger til rettighetshaverne etc. Konsulentbistand til lisensadministrasjon synest å være en god vekstbransje.

For den tidligere IT-nasjonen Norge må dette være forstemmende. De lisensmilliardene som blir måket inn forsvinner stort sett rett ut av landet. Vi har ikke mange eksempler på norske programvare-firma i dag, det er noen få unntak som Trolltec og Opera. Det som kjennetegner disse firmaene, er at de baserer seg på åpen kildekode programvare.

Åpen kildekode er kanskje blitt den viktigste porten til såvel hjemmemarked som internasjonale markeder for programvarefirma i land utenom USA.

FENOMENET ÅPEN KILDEKODE har vist at man kan lage sterk programvare for svært begrensede ressurser. Nøkkelen ligger i en kombinasjon av internett og organisatoriske nettverk. Dessuten er det en vinn-vinn situasjon for alle parter når alt som blir produsert er åpent og alt er basert på åpne standarder. I stedet for at kildekoden er holdt bak tykke og strengt bevoktede murer, ligger den åpen for andre kreative ressurspersoner som kan videreutvikle produktene.

De som samarbeider i åpen kildekode-prosjekter har sjelden møtt hverandre, men kommuniserer daglig om oppgaver via nettet - på tvers av landegrenser og verdensdeler. Det har utviklet seg helt nye kulturer, prosjektrutiner, lover og lisensregler rundt denne arbeidsformen. Det internasjonale åpen kildekode-miljøet er noe helt nytt som hverken økonomer eller sosiologer har fått helt taket på ennå når det gjelder å forstå fenomenet.

FOR NORGE er dette en ny næringspolitisk mulighet som myndigheter og utdanningsinstitusjoner synest lite oppmerksom på. Dersom bare en liten bit av de store summene vi i dag bruker på lisenspenger kunne benyttes til åpen programvare og nasjonale utviklings/tilpassingsprosjekter, kunne vi fått mange gevinster: Lokale kompetansebedrifter kunne fått flere oppdrag, programvare kunne lettere tilpasses spesielle brukergrupper - og vi kunne fått grunnlag for eksport av programvare eller programvare-relaterte tjenester til utlandet. Internasjonalt ser vi at land som Tyskland og tyske delstater blir stadig mer bevisst på at satsing på åpen programvare gir flere arbeidsplasser lokalt, samtidig som man får høykvalitets-programvare. Flere land i Asia ser at åpen kildekode og åpne filformater nesten er en forutsetning for teknologisk utvikling. I flere land koster f.eks. en Microsoft Officelisens tilsvarende 1,5 årslønn, og det koster ofte langt mer enn datamaskinen. Programpakken OpenOffice er gratis. Programmer basert på åpen kildekode er langt enklere å tilpasse til lokale språkvarianter som vi ser mange av i f.eks. asiatiske land.

SELV OM det synest som mye utvikling av denne typen programvare skjer på dugnad via nettet, er det likevel oftest kommersielle aktører som er mest aktive, ofte små konsulentfirma som kombinerer utvikling for fellesskapet med oppdrag for spesielle kunder. Også i Norge har vi flere slike firmaer, noen av dem gjør det til og med godt økonomisk. Når vi spør dem om rammebetingelsene, er oftest svaret at de har oppnådd resultatene mer på tross av - enn ved hjelp av statlige myndigheter og utdanningsinstitusjonene. Selv har jeg blitt kontaktet av studenter som er frustrert over å bli nærmest motarbeidet av høyskoler når de har foreslått prosjektoppgaver eller faglig vinkling mot åpen kildekode. Vi synest å ha en situasjon der stadig flere unge ressurspersoner ser næringsmessige muligheter rundt åpen programvare og åpne standarder.

UTDANNINGSINSTITUSJONENE synest i svært varierende grad å være oppmerksom på dette. Sentrale næringspolitiske myndigheter sitter de med nøkkelen til at Norge kan dra næringspolitiske effekter ved å legge til rette for markedet basert på åpen kildekode. Høyskolene og universitetene sitter med nøkkelen for å bygge opp kompetanse som kan tilfredstille dette markedet.

Kjell Magne Bondevik signaliserte nylig på en næringslivskonferanse i Molde en ny satsing på innovasjon og teknologi. Vi må nesten håpe at de midlene som vil følge med denne satsingen kanaliseres mot de mulighetene som åpen programvare gir.

PR. I DAG er det lite som tyder på at norske statlige myndighetene er særlig interessert i de mulighetene som ligger i åpen kildekode og åpne filformater. I mange ungdomsgrupper ligger det et potensiale av vilje og kunnskap som det ikke synes sentral vilje til å satse på. Det er mulig å kanalisere en stor del av de lisensmilliardene som i dag går ut av landet mot innovative kunnskapsmiljø innenlands.