Hvorfor krangler Frederic og Truls?

KLIMA: Det siste vi trenger nå, er en krangel om hvilke tiltak verdenssamfunnet bør satse på for å motvirkede menneskeskapte klimaendringer. Allikevel er det nettopp dette som skjer, til stor forvirring for folk flest. Diskusjonen mellom Bellona og Greenpeace er det seneste eksemplet. Tonen er uvanlig aggressiv. Hvorfor?

I norsk samfunnsdebatt oppfattes miljøbevegelsen i det store og hele som idealister med solide fag-kunnskaper. Allikevel er uenigheten stor – og dette til tross for at bevegelsen som helhet er samlet om to fundamentale poeng:

1) Det haster med tiltak

2) Enighet både nasjonalt og internasjonalt er avgjørende for at miljøtiltakene skal få den nødvendige oppslutningen.

FNs klimapanel innrømmer bare delvis at de er en politisk organisasjon. Absolutt objektivitet er nødvendig for at folk flest skal ha tiltro til de dramatiske prognosene som panelet kommer med. Det har tatt mer enn tjue år for at folkeopinionen skal akseptere at vi står overfor en global oppvarming av klimaet som skyldes vårt eget forbruk av fossilt brensel. Tvil om prognosenes korrekthet kan snu oppfatningene i retning av tvil og likegyldighet.

Forandringer i samfunnet for å bremse og reversere resultatene av vår egen forurensing, må gjennomføres med politiske prosesser. Men politikerne sitter i sine posisjoner ut ifra velgernes tillit, avhengige av gjenvalg. Alle parter sliter med det livsviktige samarbeidet - forskerne fordi stadig nye forskningsresultater må tas med i betraktning, politikerne fordi de er avhengige av myndighet til å gjennomføre tiltak - og velgerne fordi de ikke har noen mulighet til selv å ha oversikten over hele det komplekse bildet.

Det haster med å foreslå tiltak som virker raskt og kan løse klimaproblemene. Miljøbevegelsen har lenge hatt rollen som talerør for folks utålmodighet. Men miljøbevegelsens troverdighet er også deres forretningside. Og nettopp her lurer en stor fare.

Politikerne må forholde seg til løsninger foreslått på tilfeldig grunnlag fra mange kanter i samfunnslivet, alt fra enkeltindivider med lure ideer til store internasjonale industrikonglomerater med egen agenda. Og miljøbevegelsen, som skal være alles vaktbikkje, er farlig nær å gjøre seg avhengig av markedskrefter i sine valg av hvilke klimatiltak de velger å støtte. Men hvem tar da vare på den faglige objektiviteten? Hvem sikrer at tiltak som foreslås ikke vil resultere i en forverring av klimaproblemene?

Det kan se ut til at vi mangler en viktig aktør i samfunnsdebatten - en bredt sammensatt internasjonal gruppe av fageksperter som på objektivt grunnlag kan vurdere konsekvensene av forskjellige tiltak. Snarere enn en forvirrende krangel innenfor miljøbevegelsen, er det kanskje på tide at FN utnevner et nytt panel i tillegg til det som nettopp så fortjent har fått Nobels fredspris?