TERRORISTER: Justisminister Sylvi Listhaugs utspill om terrorister og Arbeiderpartiet fredag. Foto: Skjermdump/Facebook
TERRORISTER: Justisminister Sylvi Listhaugs utspill om terrorister og Arbeiderpartiet fredag. Foto: Skjermdump/FacebookVis mer

Sylvi Listhaugs angrep på Ap

Hvorfor lar Erna Solberg sitt politiske rennomme ødelegges av Listhaugs utfall på Facebook?

Erna Solberg kan ikke bare toe sine hender hver gang Sylvi Listhaug slipper seg løs på Facebook.

Kommentar

Fredag hadde filmen «Utøya» premiere i Norge. I 72 minutter myrdes barn og unge AUF-ere for fote i det dødeligste angrepet på norsk jord siden krigen, begått av en høyreekstremist som hatet Ap.

Terroristens hat var drevet av forestillinger om at Ap hadde åpnet grensene for innvandring og skapt et flerkulturelt samfunn, på bekostning av nasjonens sikkerhet og kultur. Det var fyrt opp av anti-jihadistiske nettsteder og høyreekstremisme på nettet.

KRANGEL: Erna Solberg hevder Listhaugs innlegg på Facebook er en krangel mellom Frp og Ap. Foto: NTB scanpix
KRANGEL: Erna Solberg hevder Listhaugs innlegg på Facebook er en krangel mellom Frp og Ap. Foto: NTB scanpix Vis mer

Premieredagen var preget av sorg og vonde følelser i partiet som var hardest rammet i en nasjonal tragedie. Det visste alle med et snev av empati og tilgang til Facebook.

Den dagen finner landets justisminister Sylvi Listhaug det opportunt å beskylde Arbeiderpartiet for å verne om terrorister. Lik og del, skriver Listhaug muntert under plakaten som viser tildekkete jihadister og teksten: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.»

Mer kynisk blir det ikke i norsk politikk før Listhaug igjen flytter grensen enda et hakk. Hadde det vært en ukjent lokalpolitiker som hadde postet det i fylla, hadde reaksjonene vært sterke.

Landets justisminister har lagt ut denne hatefulle propagandaen i dagslys og ved sine fulle fem, får vi tro. Sjefen hennes, statsminister Erna Solberg, reagerer med et skuldertrekk.

Solberg kaller det en krangel mellom Frp og Ap og sier det har vært spissformuleringer «på begge sider», som om det er litt ufarlig moro. Nei, i denne saken er det ikke to sider. Det er en part som helt urimelig blir utsatt for grove beskyldninger av en representant for regjeringen, og det på dagen partiet stålsetter seg for premieren på filmen om massedrapet på AUF-ungdommer, det største terroranslaget i norsk historie.

Jan Tore Sanner, statsråden som har ansvar for både kunnskap og integrering, fulgte opp statsministeren med å beskylde Ap for å trekke «22. julikortet». Han hadde anstendighet nok til raskt å beklage, men at ordene glapp ut av den ellers så dannete Høyre-mannen, sier at radikaliseringen i regjeringen har kommet langt. Det hadde aldri skjedd for noen år sida. Da ble Per Sandberg kraftig irettesatt i Stortinget for å beskylde Ap for å spille offerkortet i forbindelse med 22. juli.

Saken handler altså om at opposisjonen på Stortinget og regjeringspartiet Venstre stemte ned et forslag om å frata fremmedkrigere statsborgerskap uten lov og dom. De mente det både var i strid med Grunnloven og lite formålstjenlig. Inntil nylig ville jeg antatt at det også hadde vært Høyres standpunkt. Det er fortsatt Venstres.

Det er uansett så åpenbart urimelig, over grensen til uredelig, å hevde at flertallet på Stortinget dermed er for terrorisme og villig til å sette befolkningen i fare; de ønsker tvert om å verne om rettsstaten som regjeringen stadig utfordrer, senest med et forslag om å utvide adgangen til å ta i bruk unntakslover.

Om regjeringen virkelig mener at Ap sviker landet til fordel for jihadister, er ikke en flåsete post på Facebook rette fora å ta det opp.

Flere sentrale Høyrefolk skjønte alvoret i Listhaugs overtramp. Kanskje fordi de selv var ungdomspolitikere under angrepet og dessuten har vokst opp i sosiale medier. De skjønner at Facebook ikke er en privat tumleplass hvor statsråder kan lufte egne standpunkter.

Henrik Asheim, Tina Bru og Stefan Heggelund tok sterkt avstand fra Listhaugs utspill og ba henne beklage og fjerne innlegget. Kulturminister Trine Skei Grande gikk også i rette med Listhaugs retorikk, et FB-innlegg som for øvrig ble delt av Listhaugs statssekretær, Sveinung Rotevatn (V).

Men sjefen selv opptrer som om Listhaugs FB-aktiviteter ikke berører henne. Det gjør de i aller høyeste grad. Listhaug snakker alltid på vegne av regjeringen, uavhengig av hvilken kanal hun bruker. Det Listhaug mener på FB, mener også Erna Solberg og hele regjeringen Solberg. En statsråd er en talsperson for regjeringen og kan ikke hoppe inn og ut av rollen ettersom det passer henne.

Derfor stusser jeg over hvor langt Erna Solberg er villig til å gå for å forsvare Listhaug, også mot kritikken fra hennes egne partifeller. Hun må vite at hun er på tynn is.

Hadde jeg vært Solberg, ville jeg ikke overlatt mitt politiske rennommé til en 25 år gammel SoMe-ekspert som synes å ha Trump som forbilde.

Det føles som en evighet siden Solberg krevde en unnskyldning fra Heikki Holmås, «den lille friskusen», for å ha kalt Frp for «høyrepopulister». Holmås har sine ord i behold fem år seinere. Men Solberg har i løpet av disse åra sluttet å reagere.

Hun har prøvd å irettesette Listhaug ved et par anledninger, som vi vet om. Uten at det har gjort synlig inntrykk på en statsråd som virker mer opptatt av å styrke egen maktbase enn den makta hun er en del av og det fagmiljøet hun er gitt ansvar for. Kunnskapsbasert kritikk preller av.

Det er unektelig en ny tid når en justisminister i en Høyre-ledet regjering, mener at det er et svik mot nasjonen å ville verne om grunnloven og rettsstaten. Å mene at demokratiske verdier som rettssikkerhet og maktfordeling, står i veien for å bekjempe trusler mot demokratiet.

Sylvi Listhaugs døve ører er det nytteløst å snakke til. Hennes svar er uansett «spade»; jeg kaller en spade en spade. Derfor rettet kritikken og sinne i sosiale medier seg denne helgen mot Erna Solberg. Yngre Høyre-folks resolutte fordømmelse kan tyde på at en ny generasjon i Høyre har behov for å si fra at nok er nok. Ikke til Sylvi Listhaug. Men til Erna Solberg.

Om hun ikke lytter til opposisjonen og overlevende fra Utøya, bør hun lytte til sine egne.