ABSURDIST: Eugène Ionesco (1909-1994) ble født i Romania og bosatte seg i Frankrike hvor han endte som medlem av det eksklusive Franske akademiet. Foto: NTB Scanpix
ABSURDIST: Eugène Ionesco (1909-1994) ble født i Romania og bosatte seg i Frankrike hvor han endte som medlem av det eksklusive Franske akademiet. Foto: NTB ScanpixVis mer

Hvorfor ler vi så tårene spruter av en døende konge?

Ionesco har skapt en narsissistisk konge for vår tid.

Kommentar

«Og mens vi jobber med dette, så kommer Donald Trump på banen.»

Det er teaterveteranen Stein Winge som sier dette til Dagbladet i forbindelse med oppsetningen av Eugène Ionescos stykke «Kongen dør» på Nationaltheatret. Det handler om en narsissistisk konge og hans sterkt egosentriske reaksjoner på nyheten om at han har halvannen time igjen å leve. Ionesco skrev det i 1962, altså lenge før Trump hadde politiske ambisjoner. Men likevel.

Bak den fransk-rumenske dramatikeren Eugène Ionescos morsomme skuespill ligger alltid et teppe av alvor. Han er en av de store absurdistene, ofte puttet i samme kategori som Samuel Beckett, Jean Genet og Arthur Adamov. Selv likte han ikke betegnelsen absurd teater; han foretrakk å kalle det spottende eller lattervekkende teater. Ionescos svarte humor er ofte så vittig og burlesk at tilskueren tar seg i å hyle av latter midt i en dødsscene.

Om Stein Winges oppsetning av «Kongen dør» har enkelte kritikere innvendt at det er blitt for mye alvor i komedien. Jeg er ikke enig. Nettopp fordi det føles påliggende å trekke paralleller til vår tids diktatoriske herskere med narsissistiske trekk, er det bra å bli minnet om at dette ikke bare er moro. Du ler, gråten tar meg.

Kong Bérenger har regjert i 400 år, men er så selvopptatt at han ikke har registrert at store deler av kongeriket er forsvunnet i synkehull, at milliarder av innbyggere er redusert til noen tusen, at livgarden bare har én gjenværende soldat. Da må det jo komme som en slem overraskelse at man skal dø i løpet av forestillingen.

Flere av Ionescos tragikomedier spilles jevnlig på norske scener, både debuten «Den skallede sangerinnen» (1950), «Privattimen» (1951) og ikke minst «Neshornet» (1959). Det sistnevnte handler om menneskelig flokkmentalitet som fra Ionescos side henspilte på framveksten av den fascistiske Jerngarden i Romania på 1930-tallet. Ionesco har selv bemerket at når «Neshornet» spilles i Tyskland, skriver avisene at han viser dem hvorfor de ble nazister. I Moskva, derimot, er han blitt bedt om å omskrive stykket slik at det ikke kunne tolkes som en kritikk av kommunismen. I Buenos Aires mente militærregimet at det var et angrep på peronismen. I Storbritannia er han blitt kalt reaksjonær og småborgerlig.

«Det er folk som aldri har levd under et tyranni som kaller meg småborgerlig,» svarte Ionesco.

I «Kongen dør» har Ionesco destillert tendenser hos makthavere i alle verdensdeler og til alle tider til en ultraforfengelig og narraktig figur. Det er muligens her Stein Winge har sett en Trump: «Han er som Ionescos konge, en narsissistisk og pompøs makthaver som lager egne regler og som ikke tør slippe til andre.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook