Hvorfor leser ikke menn bøker?

Kollega Pål Gerhard Olsen åpnet for en interessant og viktig diskusjon nylig, en debatt som handler om litteraturens framtid i Norge: Hvorfor leser ikke menn bøker?

Svaret vi omsider skal fram til er følgende: Fordi det ikke skrives bøker for menn. Med «bøker» mener vi i denne sammenhengen skjønnlitteratur. Når menn skriver bøker vet de at de gjør det for en kvinnelig leserkrets. Dette sier statistikerne, dette sier forleggerne, og dette sier medlemsmassen i bokklubbene, som er et være eller ikke være for norske forfattere. Er man ikke i bokklubb, eksisterer man ikke. Man kan ikke leve av det man skriver. Bokklubbene har mellom 70 og 90 prosent (!) kvinnelige medlemmer når vi holder oss til den skjønnlitterære delen av dem. # Det sier seg selv at verken forlegger eller forfatter kan overse disse tallene. Forfatteren når han skriver, forleggeren når han bedriver forleggeri, bokklubben når den velger og vraker og endelig kritikeren når hun vraker. At norsk litteratur skreddersys for en bestemt lesergruppe, diskuteres aldri. Aldri.

Elendigheten antas å ha rot i 1970-tallet. Vi er begge opptatt av kvinnelitteratur. Denne snevre genre, som har funnet sin plass slagside om slagside med sjømannslitteraturen og ship ohoi-romanen, ble dengang opphøyd til universitetsstudium. Teoremet at kvinner besitter en særlig form for kollektiv hukommelse, fellesopplevelser m.v. vant en plass blant de marxistiske sannheter.

Forfatteren Kjersti Ericsson skrev i det ideologiske AKP-tidsskriftet Røde Fane på 70-tallet at «menn ikke kan skrive troverdige bøker om kvinner». Dette gikk sin seiersgang rundt i avisene dengang. Da som en oppgitt morsomhet. I dag er det så godt som en sannhet. Tolstojs «Anna Karenina» reduseres til en vits, og mennene henvises til å skrive bøker ä la Kafkas «Prosessen» (ikke en eneste kvinneskikkelse).

Mannen befinner seg altså i korridoren, intetanende om hva som hender med ham. Den virkelige litteraturen, derimot, skrives i dag av kvinner, eller menn som gir seg ut for å være kvinner - litterære transvestitter. Tematikken kan være ymse, men ingen mannlig forfatter som skal gjøre seg forhåpninger som å være ä jour med husleia kan ignorere kravet om «troverdige kvinneskikkelser» og tilliggende herligheter som «dampende erotikk» (der den kvinnelige hovedpersonen blir tilfredsstilt) og selvsagt «kritikk av mannsrollen». Hundrevis av norske romaner blir skrevet etter denne Hale-Bopp-formelen. Selv en så vidt sparsomt lubrikert forfatter som Gunnar Staalesen tør ikke annet enn å la det gå for dama. Man har da næringsvett.

Når nøden er størst, er hjelpen nærmest, heter det seg. Vi har lenge lurt på om ikke digitalteknologien kunne komme oss ulykkelige mannlige forfattere til unnsetning. Når det fins grammatikalsk analyserende staveprogrammer, kan da ikke «Troverdige Kvinneskikkelser for Macintosh, versjon 1.0» være langt unna? For ikke å snakke om Microsofts «Dampende Erotikk på 1- 2- 3»?

Den litterære sensuren i Norge fikk sitt stolteste øyeblikk med saken mot Agnar Mykle i 1957. I dag har vi ingen offentlig litterær sensur. Vi trenger den ikke heller, fordi forfatterne med stor iver sensurerer seg selv for å tekkes markedet, og da spesielt bokklubbene. Dersom ikke forfatteren sensurerer seg selv, vil hans forlegger gjøre det. Undertegnede har diverse opplevelser med slikt, episoder vi opplever som utilbørlige i lys av forlagenes mandat som forvaltere av skriftkulturen. Vi har bl.a. fått høre følgende: «Din bok handler bare om en mann», «Lar det seg gjøre å forsterke denne kvinnefiguren av hensyn til publikum», «Dette vil ikke de kvinnelige leserne skjønne», «Publikum vil ikke tro på dine kvinnefigurer, nei, altså, vi mener mannsfigurer». Kaka innehas av en herværende bokklubb, som foreslo følgende endring på omslaget til romanen «Den nye Dylan» (som forestiller en hånd som griper rundt en gitarhals): «Kunne det la seg gjøre å putte inn en kvinnehånd med rødmalte negler, slik at leserne fikk et inntrykk av at det er kvinner med i boka?»

Dette er ikke fleip. Det er slik man søker å selge bøker i 1997.

I dag kan f.eks. en krimforfatter som Kim Småge uttale følgende (Aftenposten 18.11.): «Kvinnelige forfattere lager ikke bare action. De tar tak i det psykologiske portrettet, slik at det blir en utvikling i personene.» Denne uttalelsen er ikke unik. Så langt har Kjersti Ericssons sludder fått bre seg. Nå gjelder det ikke bare skildring av kvinner, men av det menneskelige overhodet.

Problemet er at menn helt utmerket kan tenke seg «bare action», og at de vil søke sine psykologiske innsikter helt andre steder enn hos Kim Il Småge. Krimbøker bygget på «troverdige kvinneskikkelser» og fiks pop-psykologi blir sjelden særlig spennende. Vi menn foretrekker eksempelvis James Ellroy, men en norsk Ellroy ville antakelig aldri blitt antatt hos oss, av ovenfor nevnte årsaker.

En mannlig forfatter i dag har faktisk et begrenset spillerom i forhold til sine kvinnelige kolleger. Motivene hans vil være underlagt gransking på en helt annen måte. Ta f.eks. forfatteren Anne B. Ragde, som i sin bok av året har skrevet noe så forholdsvis ukvinnelig som råporno. Dersom en av oss hadde funnet på noe tilsvarende, ville vi utvilsomt fått beskjed om å ta svineriet vårt med til Benny Bankboks i Nordic Blue Publishing, der slikt hører hjemme.

Den australske feministen Germaine Greer skriver i sin bok «Den kvinnelige evnukk» om kvinnen som Adams ribbein, dvs som et tillegg, et supplement til mannen. Hennes raljeringer over slike forestillinger er det lett å si seg enig i sett fra 1997-synsvinkel.

Men kvinnelitteraturen VAR en ribbeinslitteratur. En Miguel de Cervantes satte seg aldri fore å skrive mannslitteratur. Tove Nilsen, derimot, satte seg fore å skrive kvinnelitteratur, og har poengtert dette gang på gang. I dag er kvinnelitteratur-begrepet nærmest utdødd - svært få vil vedkjenne seg at de skriver noe slikt. Og det trenger de ikke heller, for kvinnelitteraturens grep og holdninger har nå blitt ensbetydende med litterær raison d'jtre. Betegnende nok ble forsøket på å starte bokklubben «Damenes verden» en fiasko. Markedet hadde ikke rom for noe det allerede var fullt av.

Nina Skåtøy, bibliotekar på Larvik Bibliotek (og kvinnelig hovedperson i Dag Solstads bok «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land»), ville aldri anbefalt den lesende larviking en diett bestående av riktige meninger. Hun går tvert imot til grunne på det at hun vil gi dem noe annet. I dag er problemet at de norske bokklubbene, og ergo forlagene, ikke vil ha noe annet. Nina Skåtøys dager er talte.

Dette handler slett ikke bare om hjemmedyrket litteratur. Bokklubbene gjør også de store valgene på vegne av verdenslitteraturen. Forlagene har fått for vane å lodde markedet før man bestemmer seg for å oversette et verk. Et eksempel er boka som i New York Times Review of Books er beskrevet som «årets roman», Don de Lillos 900 siders «Underworld». Denne ble avvist av både Aschehoug og Gyldendal, fordi de overlot den litterære vurderingen til bokklubbene. I stedet får vi «frodige og hjertevarme» bøker skrevet av indiske og kinesiske forfatterinner. Mange av disse er kvinneversjoner av bøker tidligere forfattet av menn. Eksempelvis er Lulu Wangs «Liljeteatret» drag-versjonen av J.G. Ballards «Solens rike».

Den litteraturen som de senere år har søkt seg utenfor det kjønnspolitiske korrekte, har ikke hatt det så morsomt hos kritikerne. Bret Easton Ellis' romanfigur Patrick Bateman («American Psycho») ble aldri noen mannslitterær klassiker. Bateman mangler stort sett et menneskelig register. Ikke desto mindre er romanen om ham en av de viktigste engelskspråklige bøkene på 90-tallet. Problemet er at det var kvinner som leste og anmeldte dem. (Hensynet til den førte opprinnelig til at Ellis' forlag nektet å utgi boka av smaks- og politiske årsaker.)

Ellis' bok bryter også - likt Kafkas og mye annet menn kan tenke seg å lese - mot et hovedkrav i nittiåras stadig kaldere og mer kyniske bokindustri: kravet om «varme» i bøkene. Det er en utbredt kvinnelig misforståelse at følelseslivet har sitt sete i hjertet og at tekster som taler «til hjertet, ikke til hjernen» har en spesiell verdi. For mye hjernevirksomhet kan visstnok ødelegge opplevelsen av litteratur. En mannlig forfatter kan oppnå en viss beundring når han, som det heter når alminnelige menn gjør slikt, «tør å sette ord på følelser». Men i denne idretten kan de færreste menn bli mer enn glade amatører. I hvert fall ikke uten å jukse.

I øyeblikket blir den kjønnspolitiske skruen trukket til på en måte vi hittil ikke har sett maken til på politisk hold, kanskje som et resultat av tyve år med politisk korrekt litteratur. Valgerd Svarstad Haugland - en kvinne som slett ikke var til stede da det feministiske kruttet ble oppfunnet - og hennes angrep på mannen som roten til alt ondt, kan vanskelig forstås på noen annen måte. Å være mann er politisk ukorrekt. Å tenke som en mann er enda verre. Dette er ikke nyheter for oss som oppbevarte bøker av Karin Boye og Märta Tikkanen på nattbordet (og Marie Bergman-plater på platetallerkenen) for påkommende tilfeller, men for våre brødre i tyveårsalderen må det være dårlig nytt.

I dette klimaet er det lite fristende for den unge mann å satse på skjønnlitteraturen. Han må ikke gjøre regning med å bli vurdert etter litterære kvaliteter på norske forlag. De kan nok fortelle ham et og annet oppmuntrende om den boka som ikke er i bokklubb, si at «Nå kan du vel sole deg i suksessen en stund». Men boka eksisterer ikke. Bare bokklubb-bøker eksisterer. Bare bøker som selger til 90 prosent kvinner eksisterer. Menn leser ikke bøker. Menn er ikke interessert i hva andre menn har å si.

Heretter skal menn skrive de bøkene markedet vil ha, ikke de bøkene de selv kunne tenke seg å lese. Roy Jacobsen sukket fælt da vi snakket med ham om dette. Ingvar Ambjørnsen satt i Hamburg og mente at han som tysk resident gudskjelov slapp å tenke på dette annet enn når han skrev bøker. «Jeg skjønner ikke hvorfor kvinner liker bøkene mine,» sa mannen og understøttet på sitt vis Jacobsens «Å lese bøker er jo jævlig femi».

Vi befinner oss i en ond sirkel, spesielt fra den mannlige leserens ståsted. Boksalget er dalende, bokhandelen er truet og snart har vi etter manges mening en hardt markedsstyrt litteratur basert på hitlister og allmektige bokklubber og salgskjeder. Da er det for sent å snu en slik trend. Da må menn ta til takke med Jan Guillou og Tom Clancy.

Resultatet kan bli at vi ikke får de forfatterne vi fortjener. Eller vi får dem, hvilket er minst like ille.