EKSPERIMENTELL: “Rekonstruksjon Utøya” forsøker å få frem nye minner og følelser ved å be overlevende om å gjenskape det de opplevde. Det bringer frem sterke historier, men skaper også avstand. Video: TOURDEFORCE Vis mer

Anmeldelse Film «Rekonstruksjon Utøya»

Hvorfor må egentlig Utøya-ofrene utsettes for dette?

«Rekonstruksjon Utøya» har interessante og opprivende historier, men jeg lurer på hva som egentlig er hensikten med eksperimentet

«Rekonstruksjon Utøya»

4 1 6

Dokumentar

Regi:

Carl Javér

Skuespillere:

Forskjellige medvirkende

Premieredato:

19. oktober 2018

Aldersgrense:

Ikke satt

Orginaltittel:

«Rekonstruksjon Utøya»

«Eksperiment som ikke lykkes helt»
Se alle anmeldelser

FILM: Syv år etter er det blitt lettere å behandle massakren på Utøya på film. I år har ikke mindre enn tre filmskapere løftet den følsomme datoen opp og betraktet den fra ulike vinkler, for å se om de kan få frem noe nytt.

Sist ut er svenske Carl Javér. Han har gitt fire av de som overlevde i oppgave å gjenfortelle det de opplevde til en gruppe unge amatørskuespillere, og instruere dem i å gjenskape situasjonene de forteller om.

De lager merker på gulvet med tape for å markere hus og knauser og plasserer tilhørerne i landskapet. Det er slående at i dette fikse eksperimentet er det fremdeles det enkleste og mest grunnleggende, når Rakel, Mohammed, Jenny og Torje gjenforteller det de erfarte på Utøya, som gjør sterkest inntrykk.

Vekker minner

Hva skjer når noen blir spurt om å rekonstruere noe? Oppfordringen «Vis meg hva som skjedde» er en virkningsfull metode for å få de du spør tilå hente frem nye minner og tanker, uten at det virker som om de blir styrt.

En av de overlevende hører den simulerte lyden av skudd og bemerker at lyden var høyere. Ved å se på noe som er litt feil, kommer man frem til det som var riktig. Noe av det mest interessante og opprivende ved «Rekonstruksjon Utøya» er når de fire kommer på hva som gikk gjennom hodet på dem mens de var i livsfare.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rakel husker sneglen som krøp over gummistøvlen hennes, og at hun tenkte på hvordan naturen kom til å gå videre også etter dette. Torje, hvis historie også gjenfortelles i Paul Greengrass' «22 July», trakk luggen ned i pannen mens han gjemte seg. Fjortenåringen tenkte at han kanskje ville bli spart hvis han så enda yngre ut.

Teaterfølelse

Det finnes noen rekonstruksjonseksperimenter som er blitt berømte. «Rekonstruksjon Utøya» bringer tankene hen på en dokumentar med motsatt fortegn, «The Act of Killing» fra 2012, der noen av de som sto bak massemordene i Indonesia på sekstitallet blir bedt om å rekonstruere noen av drapene de begikk. Det setter igang underlige prosesser, en ansvarliggjøring det blir vanskelig å flykte fra, uten at filmskaperen trenger å legge det på dem.

Men i det tilfellet var det snakk om å få noen til å forholde seg til valg de hadde gjort. «Rekonstruksjon Utøya» handler om de som ble ofre. Det har mindre å ransake seg selv for. Det koster dem åpenbart mye å gjenoppleve det som skjedde, og det er uvisst hva Javér oppnår med dette grepet.

Tenåringene som lytter til de fire blir også åpenbart sterkt berørt. Men når de legger seg ned på gulvet og later som om de svømmer, eller kryper sammen på det som skal være en klippe, gjør det det massemordet fjernere, ikke nærere. Det får det til å fremstå som teater, noe det er veldig om å gjøre å huske at det ikke var.

Samtidig skaper Javér noen enkle og vakre bilder, som får noe rent og kraftfullt ved seg av å være skapt på et tomt gulv. Det kan være kjæresteparet i et telt som er et omriss på gulvet, eller to jenter, en overlevende og en skuespiller, som speiler hverandre i en flytende positur. I slike øyeblikk fremstår de fires historier som en stafettpinne de gir videre, som en følelse i kroppen, ikke bare som ord..