Lillehammer, 20070529.  Jan Jakob Tønseth (midten) og Arvid Torgeir Lie t.h. mottok Doblougprisen under Litteraturfestivalen på Lillehammer i går.
FOTO: LARS EIVIND BONES.
Lillehammer, 20070529. Jan Jakob Tønseth (midten) og Arvid Torgeir Lie t.h. mottok Doblougprisen under Litteraturfestivalen på Lillehammer i går. FOTO: LARS EIVIND BONES.Vis mer

Hvorfor må en poet som Jan Jakob Tønseth underlegges offentlig gransking?

Merkelig nulling i et kronår for norsk lyrikk.

Kommentar

Hvor stor er interessen for poesi her i landet? Myten vil ha det til at den er laber. At folk ikke leser nye diktsamlinger. De står og støver ned på bibliotekene, mens folk går raskt forbi på leting etter siste nytt i krimhylla.

Våre lyrikere slutter uansett ikke å skrive. Det er de som går foran i sporet. De staker ut de språklige løypene.

I løpet av fjoråret lanserte Aschehoug et lyrisk klassikerbibliotek; fire tjukke, vakre bøker, utstyrt med silkebånd og farget snitt, samlinger av Andre Bjerke, Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas og Hans Børli.

Man kan si at utvalget frir til den etablerte smaken, men hva så? Det ene året får du en slik bok i julegave, det neste blir du kanskje nysgjerrig på nyere ting.

2015 har vært et usedvanlig år for norsk poesi. Når bokåret skal oppsummeres, er et overveldende innslag av sterke diktsamlinger det mest påfallende - til tross for heftig debatt både om essaykunsten og romansjangeren.

I stedet for å diskutere, har en rekke av våre største lyrikere rett og slett vist seg fra sin aller beste side.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her er det bare å nevne i fleng: Terje Dragseths «Jeg skriver språket», Øyvind Rimbereids «Lovene», Inger Elisabeth Hansens «Å resirkulere lengselen, avrenning foregår», T. Harry Schjervens «Harrys lille tåre», Odveig Klyves «La oss ta den blå himmelen med storm», Steinar Opstads «Kjærlighetstapene», Annabelle Despards «Ved helt riktig måne», Terje Thorsens «Ned mot null», Pedro Carmona Alvarez? «Samtale med onkel Nica og tante Viola», Linda Klakkens «Åtte minutter», Tom Stalsbergs «All right, himmelen» og Cornelis Jakhellns «Lysbilder».

I januar kommer Lars Saabye Christensen og Helge Torvund med nye bøker.
 
Rett før jul fikk jeg vite at en av fjorårets sterke diktsamlinger var nullet av Kulturrådets såkalte vurderingsutvalg for lyrikk. Det gjelder Jan Jacob Tønseths «Muntre dødsdikt og andre dikt», som ute i den virkelige verden har høstet utmerkede kritikker.

Men «vurderingsutvalget for lyrikk», ved Hanne Bramness, Mariann Enge, Ole Karlsen og Arve Kleiva, vender tommelen ned.

Denne dikteren trenger ikke noe forsvar. Den kresne Tønseth har ikke overbelastet samfunnet med dikt. Fjorårets samling er den åttende på 44 år. Innimellom har han skrevet en prisbelønt romanserie, strålende essays og levert gjendiktninger av sentrale franske poeter.

Han kommer ut på Cappelen Damm. Forlaget får ingen begrunnelse, bare et avslag med ordlyden «nei». Ankeinstansen er nylig avviklet.

Hvorfor Tønseth i det hele tatt må etterprøves, er en gåte. Det kan umulig være en oppgave å jekke ned våre mest etablerte lyrikere.

Det kan jo nevnes at Tønseth, som ellers holder en meget lav profil, i et intervju med Dag & Tid kritiserte utvalget etter nullingen av Åsmund Bjørnstads «Kvit stein» i 2010, som han selv mente var «stor diktning». Men dette har selvsagt ikke noe med saken å gjøre.

Også Annabelle Despards sterke, nye diktsamling - den første på ti år - er nullet av den samme komiteen. Også dette faller på sin egen urimelighet, i hvert for oss som har lest og hatt glede av boka.

Denne typen behandling av to av våre høyt vurderte poeter et skår i gleden over et ellers fantastisk år for norsk lyrikk.