OVER FOR DENNE GANG: Andre sesong av konspirasjonsthrillerserien «Mammon» sluttet spektakulært. Foto: NRK
OVER FOR DENNE GANG: Andre sesong av konspirasjonsthrillerserien «Mammon» sluttet spektakulært. Foto: NRKVis mer

Hvorfor «Mammon» er like mye «Donald» som «Homeland»

SPOILER!

KOMMENTAR: Andre sesong av konspirasjonsthrillerserien «Mammon» fikk en flying start. Toer i Dagbladet og sekser i Aftenposten, hvordan er det mulig? 900 000 nordmenn måtte sjekke selv.

Nå, etter siste episode, kan vi prøve å komme til en slags konklusjon.

Hvis det skulle være noen tvil — det er her du stopper å lese, hvis du ennå ikke har sett hele sesongen.

Nest siste kapittel fikk mange seere til å klø på seg irritert hodebunn. Er Ellen snill eller slem? Hvem jobber hun for? Er hun både spionen som skal spionere på spionen i oljefondet, og spionen som blir spionert på, på en gang? Hva var det hun «kom inn i» da hun var 19? Og hvem var statsråden på Arne Treholt-bildet?

Etter sesongavslutningen er svarene tja, vet ikke helt, ja, aner ikke, og Michael Wold.

Statsministeren sjøl, altså! Norges «verste landsforræder siden Quisling». Hvorfor han ble det, får vi hamret inn via en dialog som er fanget opp av skjult kamera og smuglet ut av Tyrkia og inn til VG av Norges svar på Carrie Mathison, Peter Verås. Wold hevder at han har konspirert med kineserne i beste mening. De fikk spionere på oljefondet, mens oljefondet fikk investere i kinesisk industri. En finfin deal, syntes Wold, landssvik til tross. Hva som fikk ham til å tro at det aldri ville bli oppdaget, er uklart. Så også årsaken til at han ble drept.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men blås, disse kineserne «er villige til å gjøre hva som helst», får vi vite gjennom flere oppklaringsdialoger.

Den britiske liksom-spionen, vi kan kalle ham Roose Bolton, får synse rundt de vanligste årsakene til at folk svikter landet sitt. Ullrichsen får endelig én scene der han slipper å vise hvor kort lunte han har, og i stedet holder en fin tale for Amelia Wold om makt og mål og midler. Det er nesten litt «Game of Thrones» og «House of Cards» over det, der og da. Men bare nesten.

For ikke engang «Game of Thrones» har et så lettbeint forhold til vold som «Mammon».

Når politiets beredskapstropp rykker inn i skurkeskipet og plaffer ned alt de kommer over, er det nesten så jeg venter at bandittene skal sprette opp igjen etter en liten stund og skrike «!#XQ%», med digre, røde kuler i hodene sine. Det gjør de ikke. Men kineserne er tross alt så skurkete at skurkene «blir henrettet av sin egen regjering hvis de blir tatt», så enda godt at norsk politi rakk å henrette dem først.

Hva skjedde så med de folka som var så «glade i vikingskip»? Den hemmelige kona til Hammern (en tegneserieklassiker med rødt hår og trenchcoat)? Den kokainsniffende rådgiveren?

Serieskaperne har vært rause med villedende spor, og avsløringen er spektakulær. Men også karikert og usannsynlig, til tross for Norges anstrengte forhold til Kina etter at Liu Xiaobo fikk Nobelprisen.

Det gjør «Mammon» mindre relevant enn internasjonale serieforbilder: «Game of Thrones» med alle sine makt-diskusjoner, «House of Cards» med sitt politiske og psykologiske spill, «Homeland» med sine internasjonale konflikter. Alle har røtter i virkeligheten, selv om de kan være nokså tynnslitte. Hos «Mammon» ryker røttene.

Da sitter vi igjen med en underholdende historie, full av usannsynlige karakterer og halsbrekkende scener, med noen gærne skurker fra Langtvekkistan. Omtrent som hos Donald.