MÅTTE KUTTE: Norsk Kulturråd vedtok kutt på 5,3 millioner i innkjøpsordningen på rådsmøtet sist torsdag. Øverst ved bordet: Rådsleder Yngve Slettholm og direktør Anne Aasheim. 
Foto: Nina Hansen / DAGBLADET
MÅTTE KUTTE: Norsk Kulturråd vedtok kutt på 5,3 millioner i innkjøpsordningen på rådsmøtet sist torsdag. Øverst ved bordet: Rådsleder Yngve Slettholm og direktør Anne Aasheim. Foto: Nina Hansen / DAGBLADETVis mer

Hvorfor måtte barnebøkene ta den største støyten?

Små kutt kan gjøre stor skade.

Kommentar

Torsdag i forrige uke vedtok Kulturrådet resultatene av regjeringens sparekniv på litteraturfeltet. Det ble overraskende dårlig nytt for de yngste leserne.

I diskusjonen om hvorvidt underholdende eller smal litteratur lettest kan sløyfes fra innkjøpsordningen til bibliotekene, er det knapt noen som har nevnt barnebøkene. Kanskje fordi få av oss trodde at de virkelig var i fare.

Er det én gruppe bibliotekene er spesielt viktige for, er det barn og unge. De har ikke mye penger å bruke i bokhandelen, derfor er det forholdsvis sjelden barnebøker dukker opp på bestselgerlistene. På utlånsstatistikken er de derimot svært synlige.   

Å stjele fra barn gjør ingen populær. Knut Olav Åmås fikk bøttevis med pepper da han foreslo å snyte krimforfatterne for støtten. Hva som ville skjedd dersom det var barnebøker han snakket om?

Likevel — da kulturrådet presenterte kuttene, viste det seg at sakprosa for barn må ta den største støyten, målt i prosenter. Dette er den nest minste av innkjøpsordningene (tegneserier får mindre), og den kuttes med hele 18 prosent. De andre innkjøpsordningene ble kuttet med omkring fire prosent hver. Arne Vestbø, seksjonsleder for litteratur i Kulturrådet, forklarer kuttet med at sakprosa for barn har hatt forholdsvis gode rammer gitt kvaliteten på de påmeldte bøkene. Det er et oppsiktsvekkende argument. Bøkene blir ikke bedre av at færre av dem får støtte.

I 2012 ble det utgitt 76 nye, norske sakprosabøker for barn og unge, hvorav 24 ble innkjøpt. Spennvidden er stor - fra forunderlige hverdagsfakta i «Kule ting for en fireåring», til Thomas Hylland Eriksens forsvar for demokratiet i «Det som står på spill».

I motsetning til ordningene for skjønnlitteratur, der alt som oppfyller minimumskravene til kvalitet blir innkjøpt, er sakprosaordningene selektive. Det vil si at budsjettet avgjør hvor mange bøker som kjøpes inn, og de plukkes ut etter en kvalitetsrangering.

En slik ordning skaper usikkerhet hos forfatter og forlag, som ikke kan vite om boka blir innkjøpt før den er sammenlignet med bøker som kommer ut samtidig. Sakprosa for barn er ingen pengemaskin. Jo færre bøker som kan få støtte, dess mindre sannsynlig er det at forlagene tar seg råd til å utvikle dem.

Kristin Ørjasæter, direktør ved Norsk Barnebokinstitutt, uttrykte bekymring for sakprosaen allerede i januar, i et debattinnlegg i Dagsavisen. Tre av fire sakprosabøker for barn og unge som kommer ut i Norge er oversatte. Mer norsk faglitteratur vil trolig øke leselysten til guttene, mente Ørjasæter.

Forfatter og forlagsredaktør Steffen Sørum raste mot kuttene torsdag. «Fra før hadde vi en stusselig ordning hos Kulturrådet, nå er den mer eller mindre nede for telling», skrev han på bloggen sin, og på Twitter: «Lettere å ta fra barna enn å ta fra Jon Fosse».

Å kalle Kulturrådet feige, blir likevel for enkelt. Skjønnlitteratur for voksne må spare mest, målt i kroner og øre. Barnebøkene er bare så mye mer sårbare, og det perfekte eksempelet på hvordan små kutt kan gjøre stor skade.

Det er nesten så en kunne mistenke Kulturrådet for å håpe på ramaskrik, når de velger å spare akkurat der. Jo større protester, dess større sjanser for at kulturministeren øker bevilgningene neste år. Ansvaret ligger hos Thorhild Widwey. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook