Nærmest på refleks stiller vi oss selv spørsmålet: Hva galt er det vi gjør her i Norge? Spørsmålet er godt fordi det kan bidra til at tjenestene blir bedre. Men hvis protestene ikke først og fremst skyldes barnevernet, er det grunn til å vurdere om selvransakelse er riktig svar.

Min påstand er at protestene mot barnevernet først og fremst må forstås i lys av forhold i demonstrantenes hjemland. Ser man på de østligst beliggende landene i vår egen verdensdel, der protestene har vært som sterkest, blir dette tydelig. Her er det politiske livet sterkt preget av en dragkamp mellom innadskuende, livsstilskonservative tankesett på den ene siden og mer progressive og verdensåpne retninger på den andre.

Sånne spenninger finnes jo absolutt også hos oss, men i Øst- og Sentral-Europa er de mer framtredende og danner klare skillelinjer i det politiske landskapet. Det å protestere mot det norske barnevernet, blir et samlingspunkt for de livsstilskonservative.

Ett av deres politiske mantraer er at deres egen nasjon har vært offer for historisk urett og fremdeles motarbeides av utlandet. Som nasjonalister flest bruker de biologiske sammenlikninger for å snakke om landet sitt («Moderland», «nasjonens sønner», «blod» og liknende).