ULIKT INNHOLD: Ofring er å skjenke goder til høyere makter. I enklere religioner gjelder det å blidgjøre gudene, i mer kompliserte er offerhandlingen sammensatt og mystisk. Her ofres en kylling for dommens dag, jom kippur. Foto: Line Fransson.
ULIKT INNHOLD: Ofring er å skjenke goder til høyere makter. I enklere religioner gjelder det å blidgjøre gudene, i mer kompliserte er offerhandlingen sammensatt og mystisk. Her ofres en kylling for dommens dag, jom kippur. Foto: Line Fransson.Vis mer

Hvorfor ofrer vi?

Offer og ofring — takk, fest eller ritus. Hva er forklaringen på denne akk så menneskelige handling?

Meninger

SØNDAGSKOMMENTAREN: I denne søte juletid ligger tanken på «offer» rett under overflaten. Vi oppfordres til å ofre søtsakene, droppe gavene, stramme inn budsjettene. Jo mer vi feirer og gleder oss, desto mer blir vi oppfordret til å tenke omvendt. La oss derfor gripe anledningen til å tenke igjennom hvilken betydning offer og ofring har som grunnlag for vår kultur.

For dypt stikker det, dette å ofre bestemte ting på bestemte måter, for å sikre en tryggere framtid for seg selv og andre. Å bringe offer er for eksempel grunnleggende for all religiøs tro. Det forstår man av boka «Greek and Roman Animal Sacrifice» (2012), som viser hvor viktig det har vært å legge ting på alteret, tenne på, se røyken stige til værs - og så spise selv det som ikke går opp i flammene, av korn, kjøtt, laget mat.

Hvorfor gjorde de det, grekere, romere, jøder — alle de som grunnla vår kultur? Ja, hvorfor er ofring til høyere makter en skikk i bruk selv i dag, i land som kjennes nære og kjære? Vi selv ofrer ikke lenger på gammelt vis, vi tror ikke på sånt. Ofring til høyere makter er for oss overtro, magi. Men gjennom årtusener har vi altså trodd på det, og store deler av den fortidskultur som vi ærer og beundrer som vår egen, er basert på ofring, sacrifigium. Selv når vi oppfordres til å ofre i dag, er det med ekko av det gamle, som ligger dypt i vår menneskelighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så grunnleggende har dette gjennom alle tider vært, at antropologer og den slags forskere regner ofringen som en ritus - og en svært utbredt ritus også. Det vil si at den er blitt gjentatt og gjentatt, år etter år, sekel etter sekel, fordi menneskene har følt at noe var galt, noe som var som det ikke skulle være, om de ikke samlet seg til en årlig offerfest og slepte premiekalven eller praktværen til alteret for å slakte dem, og så legge dyrehjertet eller de kostelige innvollene på bål-alteret for å se røyken stige til værs.

Nå — ritualer kjenner vi. Når vi sier «det blir ikke jul uten lutefisk» eller «ingen sommer uten grilling på verandaen», da er vi på sett og vis i ritualenes makt. Vi må gjøre sånn for at det skal kjennes riktig. At det kjennes riktig, er begrunnelse god nok. Ritualer opprettholder seg selv, det er derfor de blir rituelle.

At de gamle israelitter ofret, er kjent nok. Annen Mosebok gir detaljerte forskrifter i så måte, og ramser opp de forskjellige typer: Brennoffer, matoffer, takkoffer, syndoffer og så videre. Det blir ofte sagt at Javhe-religionen bygget på en ydmykhetens prinsipp, hvilket gjorde den helt forskjellig fra omkringliggende religioner og deres skikker. Men offer på alter ble praktisert i hele Middelhavsområdet, blant grekere og romere, dessuten østenfor og langt nord i Germania. Guder og øvrighetspersoner kunne variere, og alteret tjente forskjellige formål, men selve handlingen var merkelig lik over store områder. Fra norrøn tid har vi selvsagt massevis av spor etter ofring, slå bare opp i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, så får du se. Vi lå så visst ikke etter i denne idretten, nei. Mange av de juletradisjonene som fortsatt lever, eller levde inntil nylig, utspringer fra ritene rundt midtvintersblot.

Jødenes dyreofring er særlig kjent. Templet i Jerusalem lå stenket med blod og slim mens en evig rauting, hvining og breking steg opp der de stakkars dyra ble ført til slaktebenken. En kvalmende lukt la seg over tempelhøyden som følge av alle bålene. I José Saramagos roman «Jesusevangeliet» er det en uforliknelig scene hvor hovedpersonen kommer for å ofre sitt vakre, snøhvite lille lam - men rygger tilbake i avsky foran denne barbariske slaktingen.

De første kristne ville ikke ofre, til de omkringboende grekere og romeres vrede. Jødene sluttet også, med Jerusalemtemplets ødeleggelse år 70; da ble tempelkulten umulig å praktisere. De kristne utviklet i stedet nattverden, en ritus der vinen og brødet inngår som «offergaver», frambåret i kirkene den dag i dag. Men grekere og romere holdt på med sin slakting, for ikke å snakke om våre egne nordiske forfedre, inntil kristendommen ble allmenn i Europa omtrent mellom åra 400 og 800.

Hvorfor ofret de? Hva er grunnen til at menneskene gjennom flere tusen år trodde på denne form for kontakt med høyere makter? Det er faktisk et vanskelig spørsmål.

Noen mener at blidgjøring av gud eller guddommene er hovedgrunnen, og at ofring på alteret ble en ritus rettet mot å overkomme angsten for å falle i unåde. Røkelsen som brennes i mange kirker den dag i dag, minner om duftene som steg til værs som bønner til himmelen. Andre ser ofringen som jordbrukssamfunnets magi for å sikre god grøde og feite dyr. Hvem vil ikke være på den sikre siden her? En tredje forklaring ligger i fellesskapet som de flest steder var en del av ofringen: At landsbyens folk samlet seg sammen i et årlig gledesmåltid, eller at menigheten forener seg i nattverd; ja noen mener at offerhandlingen er meningsfull bare som bidrag til fellesskapet. Robinson Crusoe hadde ikke behov for å ofre, enda så religiøs han var.

Gud, grøde eller fellesskapets glede: Det er gode grunner for alle forklaringer på hvorfor menneskene til nesten alle tider har samlet seg om denne ritus. Ofring har et dypt eksistensielt preg, tenk på balletten «Vårofferet», som i Glen Tetlys koreografi gikk i Operaen i fjor. Stravinskys musikk er brutal, men samtidig øm, grensesprengende og samtidig rituell. Ikke rart at den regnes som inngangsport til hele det 20. århundres modernisme. Mangetydig, uforklarlig — akkurat som ofringen selv.

Så altså, vi forsaker våre goder, hva enten vi brenner dem på bålet eller bare lar være å nyte dem med tanke på de trengende i verden. Vi forsaker dem, av mange ulike grunner. Kanskje er det nettopp flerfoldighet av motiver som gjør denne handling så menneskelig.