VENTER PÅ TOGET:  Kaos,  slitasje og forsinkelser har preget diskusjonen om infrastruktur i Norge i vinter. Foto: Torbjørn Grønning / Dagbladet
VENTER PÅ TOGET: Kaos, slitasje og forsinkelser har preget diskusjonen om infrastruktur i Norge i vinter. Foto: Torbjørn Grønning / DagbladetVis mer

Hvorfor råtner Norge?

Store prosjekter må løftes ut av politikken, skriver Stein Aabø.

Elendigheten vil ingen ende ta. Den er en fornybar ressurs som mediesamfunnet lever av. I vinter har det vært jernbanen. Folk har hutret i timevis på perrongen og ventet forgjeves på tog som ikke har kommet. Representanter for pendlerforeninger har fått riksstatus. De er blitt gjennomintervjuet i massemediene og har gitt uttrykk for sitt syn på et katastrofalt dårlig tilbud.

Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa har ikke før levert sin redegjørelse for Stortinget om den begredelige situasjonen i jernbanesektoren, før Rådgivende Ingeniørers Forening slipper en bombe av en rapport med enda større sprengkraft. I tillegg til et jernbanenett i forfall er kloakknettet råttent og veiene livsfarlige. Offentlige bygninger i kommuner og i helsesektoren er forsømt. Det vil koste 800 milliarder kroner å få infrastrukturen i tilfredsstillende stand. Nærmest et helt statsbudsjett. Og tallene klaskes på bordet få dager før regjeringen skal ha sin budsjettkonferanse på Jevnaker.

Regjeringen har ingen planer om å bruke et helt statsbudsjett på toppen av det ordinære. På Torbjørnrud skal det kuttes blodig for å unngå problemer folk ikke helt klarer å fatte, som faren for prisstigning, renteøkning, svekket konkurranseevne og for sterk kronekurs. Alt dette er farligere enn uteblitte tog. Henger du med, du der på perrongen?

Samtidig leser vi om hvordan andre land i Europa, med langt mindre penger, men med like høye fjell, som Spania, har klart å legge til rette for høyhastighetstog på kryss og tvers. Aftenposten har laget forbilledlige reportasjer om hvor raskt og behagelig folk krysser landet med tog. Málaga - Madrid: 2 timer og 35 minutter. Fra sentrum til sentrum for 600 kroner. Med rabatt - enda billigere. Spania, som for 30 år siden var et tilbakeliggende land, herjet av Franco-regimets innadvendte, landbruksbaserte selvbergingsøkonomi, har altså klart det som vi ikke klarer. Et land som har måttet bygge demokratiske institusjoner på ruinene av borgerkrig og diktatur, og som både på 90-tallet og nå har arbeidsledighet på rundt 20 prosent, har rustet opp hele sin infrastruktur på bemerkelsesverdig kort tid. Riktignok med massiv hjelp fra EU. Og hjelpen er utvilsomt gitt på visse betingelser, som for eksempel at den brukes på forbedringer i infrastrukturen.

Vi i Norge har til gjengjeld en oljeformue som hele EU misunner oss. Men Norge var et fattig land da vi på begynnelsen av forrige århundre tok oss råd til å bruke tilsvarende et statsbudsjett for å bygge Bergensbanen. Var det billig arbeidskraft som gjorde det mulig? Nå går det i hvert fall ikke lenger. For da kommer Norges Bank og tar oss. I årtier har jernbanen blitt forsømt. Det har vært manglende vedlikehold og manglende investeringer. Det er femten år siden jeg skrev en artikkel med tittelen: «Har tog, mangler skinner». Det er like lenge siden jeg leste rapporter som viste at kommunene trengte et tosifret antall milliarder for å vedlikeholde og ruste opp kommunale bygninger som skoler og institusjoner. I mellomtida har regjeringer skiftet farge, Stortinget har skiftet politikere og oljeformuen har vokst fra null til 2600 milliarder kroner. Men vi er tilsynelatende like langt. Hvorfor?

Det må være svakheter ved selve det politiske systemet. Politikernes horisont er for kort. De skal gjenvelges og tekkes sine velgere. De har ikke politisk råd til å tenke langsiktig og helhetlig. Ei heller til å bruke sin økonomiske og politiske kapital på kjedelig vedlikehold. De er for delt på konkurrerende partier og distrikter til å samle seg om prioriteringer. Finansdepartementets syn på hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter er for snevert. Langsiktig infrastruktur blir diskriminert. Diskusjonen om handlingsregelen skiller ikke mellom penger til løpende forbruk og penger til investeringer med 80 års varighet. Bryter vi generasjonskontrakten ved å bygge landet?

Regjeringen bør ta imot KrFs tilbud om et stort jernbanepolitisk forlik. Partiet vil ha med seg Høyre og regjeringspartiene på å løfte investeringene ut av de årlige budsjettene, omgjøre Jernbaneverket til en juridisk enhet som kan ta opp lån og finansiere større prosjekter. Det kan neppe skade demokratiet.