Anmeldelse: «Hver gang vi møtes» på TV 2

Hvorfor så seriøse?

Ole Ivars-sjefens kveld i «Hver gang vi møtes». Vi anmeldte som vanlig låt for låt.

WILLIAMs KVELD: Ole Ivars' William Kristoffersen var lørdagens hedersgjest i «Hver gang vi møtes» på TV 2. Fra venstre: Matoma, Ingrid Helene Håvik, Emelie Hollow, William, Odin Staveland, Mari Boine og Ramón. Foto: Vegard Breie
WILLIAMs KVELD: Ole Ivars' William Kristoffersen var lørdagens hedersgjest i «Hver gang vi møtes» på TV 2. Fra venstre: Matoma, Ingrid Helene Håvik, Emelie Hollow, William, Odin Staveland, Mari Boine og Ramón. Foto: Vegard Breie Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

TV: Om noen kan kalles «den norske dansebandkongen» må det være William Kristoffersen (72), som var hovedperson i lørdagens «Hver gang vi møtes». Han er utdannet faglærer i musikk fra det som nå heter Norges Musikkhøgskole med trompet som hovedinstrument, men er atskillig mer kjent som bassist og av og til vokalist i Ole Ivars. Bandet har eksistert siden 1964. Han ble med i 1983, og som bandets hovedlåtskriver har han levert over 300 sanger. I tillegg har han skrevet like mange for andre danseband.

Sjangeren sleit lenge med å komme inn i «det gode selskap», og William var pådriver for å få en egen Spellemannpris for danseband. Etter at den ble opprettet har Ole Ivars «forsynt seg» med åtte priser.

Det er både kjente og mer ukjente låter som ble tolket i kveld. På albumet «En annen dans» (2004) gjorde 19 norske artister hver sin versjon av Williams' sanger. Her kommer seks til. Vi anmeldte som vanlig fortløpende.

Hvorfor så seriøse?

Odin Staveland: «Jag trodde änglarna fanns» (William Kristoffersen)

Odin åpner med en av Ole Ivars’ mest populære låter, en litt uvanlig variant på både svensk og norsk med over ti millioner lyttinger på Spotify. Det ville vært veldig rart om han ikke fant på noe med denne også, for en så ikonisk låt i dansebanduniverset må jo utfordres. Odins versjon er ganske annerledes enn originalen, og også veldig forskjellig fra det han vanligvis holder på med. Men denne gang er det en utradisjonell fridans som er den største «overraskelsen» for de fleste. Men dans er dans!

Dere som følger med på soloartisten Odin har sett deler av dansen i en musikkvideo for låten «Bullet Dance» på Youtube eller Tiktok. Dansen er nesten blitt et varemerke. Og låten? Han har med fire strykere på sin versjon, på egen dialekt, og sjøl om særlig starten er litt seig må han nok en gang berømmes for kreativiteten.

Hvorfor så seriøse?

Ramón: «Kalle med fela» (Kristoffersen)

Originalen er folkemusikk-inspirert og en av Ole Ivars mest populære. Ramón er åpen på at han har gjort store endringer, og det er blitt en helt annen låt som ikke er til å kjenne igjen verken i tekst eller melodi. På strømmetjenestene har den til og med fått nytt navn, «Aldri mer dans».

Det er lov å finne på mye «rart» i «Hver gang vi møtes», og det skjer av og til at artister går langt i sine tolkninger, men her synes jeg Ramón strekker strikken vel mye. Det bør være et snev av gjenkjennelse. Han snakkesynger og nesten-rapper seg gjennom teksten, som i hans versjon er sett fra Fele-Kalles perspektiv. Det er blitt en grei Ramón-låt, og det er lite å utsette på framføringa. Han mener også at han har beholdt essensen i Williams tekst. Men han berømmer historiefortellingen til William. Hvorfor er det da praktisk talt en helt ny tekst? Her må det trekkes for at hans «radikale» tolkning har beholdt bare deler av to tekstlinjer.

Hvorfor så seriøse?

Emelie Hollow: «Je veit du er borte» (Kristoffersen)

Her er det mye følelser! William tørker tårer allerede før Emelie er i gang med denne låten, som er spesiell av flere grunner. For det første står en variant av tittelen på gravstøtta til far Jan William, og for det andre er det en av ganske få Ole Ivars-låter der William synger.

Den sentimentale teksten går rett til hjertet på både han og de andre rundt bordet. Emelie tar den kraftig ned sammenliknet med originalen, med bare pianoakkompagnement før en bass og fire strykere «smyger» forsiktig inn. Hun sier hun ikke kjente bakgrunnen for sangen. Det trigger henne kanskje litt ekstra til å framføre den på vakreste vis, med mye følelse, varme, empati og respekt. Det skjer ikke mye i hennes versjon, men hun gjør alt riktig. Den føles på en rar måte mindre sentimental og «sødmefull» enn originalen.

Hvorfor så seriøse?

Ingrid Helene Håvik: «Sol- og måneformørkelse» (Kristoffersen)

William skrev seg gjennom sorgen over farens bortgang i 2009 med blant annet denne sangen fra samme år, så den betyr selvfølgelig mye for ham.

Ingrid har av en eller annen grunn oversatt den til engelsk, kanskje mest for å nærme seg uttrykket til bandet sitt, Highasakite. Med tanke på at det er en trist sang kan man jo hevdei at teksten kler det tunge uttrykket, men arrangementet er unødvendig dystert, monotont og lite spennende. For mye Highasakite, for å si det sånn. Den personlige teksten til William blir dessuten mindre tydelig i den engelske spåkdrakta, men Ingrid synger som vanlig plettfritt.

Hvorfor så seriøse?

Mari Boine: «Du er mer verdt enn all verdens gull» (Kristoffersen)

Mari har kombinert en av Williams favorittsanger, skrevet til barna hans, og en joik hun skrev til sin tolv år gamle sønn for mange år siden. Det er blitt en sober ballade på samisk, også den neddempet.

Men hva er det med gjengen denne kvelden? Hvorfor skal alle være så seriøse? Det er mye humor i Williams tekster, men vi må se langt etter en «Nei, så tjukk du er blitt» her. Også Mari er grepet av alvor når hun formidler «Du er mer verdt enn all verdens gull» fra 2011, også det en sang William har vokalen på i Ole Ivars. Den flyter stille og rolig avgårde uten «hindringer» på veien. Mari er en av de stødigste vokalistene i dette laget, men denne versjonen hadde hatt godt av et friskere arrangement.

Hvorfor så seriøse?

Matoma med Beathoven: «En får væra som en er» (Kristoffersen)

Dance-artister gjør dansebandmusikk! Det var kanskje naturlig å invitere den maskekledde Oslo-gruppa Beathoven til Kjerringøy for å synge «Jeg får være som jeg er», som det heter i deres versjon. Bandet har tross alt vunnet en Spellemannpris i festmusikk-sjangeren. Er det nå festen endelig starter?

Det er vel snarere et «maskeball». For tredje gang på rad har Matoma fått «æren» av å avslutte programmet, her med en av Ole Ivars’ aller mest kjente låter. Men denne gangen butter det. Det blir dessverre bare en litt flau fest med autotune som en litt irriterende gjest.

Beathoven er en del av «maskegjengen» og er av uforståelige grunner strømmet over 100 millioner ganger. Her har de sammen med Matoma kommet opp med en billig og temmelig verdiløs variant av en låt som faktisk har en fin moral. Matoma & Co. går i motsetning til Ole Ivars rett på verset og sklir over i en rap-variant. Tekst og melodi snakker ikke samme språk, så dette blir «tunga ut av vinduet». Men William er kjempefornøyd, og det er da noe.

Neste lørdag er Emelie Hollow hedersgjest.