Hvorfor så unnfallende, Stoltenberg?

UTENRIKSPOLITIKK: Mens Israels 22-dagerskrig raste, var to land i Latin-Amerika raske. Med diplomatiske virkemidler protesterte de mot Israels krigsforbrytelser. De ba ganske enkelt ambassadøren reise heim.

Det er forstemmende at Norge ikke fulgte Venezuelas og Bolivias eksempel. Man kunne bedt ambassadøren forlate Norge – i det minste inntil israelske tropper var ute av Gaza og grensene igjen var åpna for all vanlig ferdsel og transport. Norge gjorde det stikk motsatte og ønska en ny Israel-ambassadør velkommen – mens Israel testa ut nye våpen mot barn, sykehusbygninger og FN-anlegg i Gaza. Kan unnfallenheten ha annen årsak enn norsk partnerskap med USA?

I en annen konflikt er Norge helt taus. Sri Lankas regjering har valgt krigens og terrorens veg i stedet for politisk løsning med fredelige metoder. Det kunne de ikke gjort uten støtte fra USA. Siste halvannet år har vi sett planmessige drap på tamilske ledere. 9. januar ble også den høyt respekterte singalesiske redaktøren Lasantha Wickrematunga, likvidert. Regjeringa frykta hans ærlige virke som journalist.

Før 2005-valget lovte Jens Stoltenberg å sette det tamilske spørsmålet høyt på den politiske dagsorden. Mange tamiler stolte på han og bidro til rød-grønn valgseier.

Ikke minst fordi Norge tidligere hadde en meklerrolle på Sri Lanka, ville Norges stemme blitt hørt, om den bare ble brukt. Hvorfor bruker ikke regjeringa den norske stemmen i FN til å kreve stans i Colombo-regjeringas USA-støttede krig mot den tamilske befolkninga? Hvorfor sier ikke regjeringa at den anerkjenner tamilenes rett til selvbestemmelse?