Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Kampen om norske verdier:

Hvorfor sitter Tajik på Trollpikken og snakker i VG om norske verdier, sprut og uttømming?

Hadia Tajik vet hvordan hun må ruste seg før hun skal ut i kulturkrigen.

Kommentar

La det være sagt med én gang: dette er ikke en kritikk av VG, faktisk heller ikke av Hadia Tajik. Jeg skal ikke gjøre en «Hans Rustad», redaktøren i Dokument.no, som hoppet ut i salaten med begge beina i NRK Dagsnytt 18 i går. Han mener avisa har en agenda mot Erna Solberg, og at de velger lite flatterende bilder av henne for å undergrave hennes autoritet.

Men i sitt forsøk på å forsvare statsministeren, var det han selv som gjorde bildene av Solberg til en debatt om hennes kroppsfasong - attpåtil med utdypende, negative karakteristikker: «Hun er jo omfangsrik. Dette bildet (av Solberg i kjeledress) understrekte at ting sprengte og at hun er veldig stor». Politisk redaktør Hanne Skartveit kunne lene seg rolig tilbake i debattstudio. Rustad roterte stadig dypere ned i salatbollen.

FAKSIMILE: VG mandag.
FAKSIMILE: VG mandag. Vis mer

Likevel, VG og andre medier elsker å kommunisere på flere nivåer når anledningen byr seg. Det får alle politikere før eller siden kjenne på. Mange av dem utnytter selv denne hangen til ordspill og virkemiddelbruk for alt det er verdt.

I dag finner vi et erketypisk eksempel i VG. Kulturkrigen raser i Norge i sommer, der kampen står om definisjon av og eierskap til «kristne verdier» og «norske verdier». Liberale motstemmer rister oppgitt på hodet, mens aktørene maler på videre. Dette er tydeligvis noe politikerne ser velgerpotensiale i, så de fortsette ufortrødent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FAKSMILE: VG i dag.
FAKSMILE: VG i dag. Vis mer

Denne gangen er det Hadia Tajik som serverer et utspill. Innholdet er i utgangspunktet ganske streit: seks punkter med norske verdier som er under press:

1. Avstanden mellom folk og makt er liten

2. Vanlige arbeidsfolk er likestilt med arbeidsgivere

3. At barne våre lærer av hverandre i fellesskolen

4. At folket sammen eier og har tilgang til de samme fellesresursene

5. At kvinner og menn får de samme mulighetene.

6. At våre kunst- og håndverkstradisjoner overlever.

Alle sammen saker som Ap er klassiske forsvarere av, i alle fall ikke Frp. En god, politisk vri fra Tajik, som vanlig i denne debatten.

Men den virkelige rosinen i pølsa, eller skal vi si det deilige pølseskinnet, kommer i innpakningen på saken. Når Tajik skal servere VG sitt utspill, tar hun dem nemlig med til Trollpikken - «den potente steinformasjonen i Rogaland», som det står i bildeteksten. Tajik ligger smilende oppå steinen. Ingressen fortsetter i samme spor: «Hadia Tajik er ikke imponert over størrelsen på Linda Hellelands advarsel om norske verdier(...).».

Tajik selv fyrer av fra første sitat: «Mitt inntrykk er at regjeringen mangler sprut i denne valgkampen». Hun følger opp i sitt andre: «Denne, eh, praktfulle steinformasjonen minner oss på at det er viktig å stå oppreist». Før hun runder av vitserekka litt mer forsiktig i det tredje: «Men jeg vil presisere: Dette er ikke en uttømmende liste».

Vinn-vinn for VG og Hadia Tajik! Det eneste virkelig obskøne her, er at representanter for de to statsmaktene finner en så åpenbar glede i å snakke grisete med hverandre. Ingenting får sevja til journalister og politikere til å stige som vissheten om at de har funnet en tabloid genistrek. Både desken i VG og partikontoret til Arbeiderpartiet klapper nok i hendene av glede i dag. Det er dem vel unt. Ingen har blitt brukt. De har brukt hverandre, grundig.

Når vi er ferdige med å tørke tårne og klaske oss på låret, begynner vi kanskje å lure på hvorfor i all verden saken fikk denne innpakningen. Det er selvsagt ikke tilfeldig. Hadia Tajik drar ikke med seg VGs team på tre til Trollpikken bare fordi det er gøy. Tajik har markert seg sterkt i debatten om identitet i det moderne Norge, og hun har gjort det med en helt oppsiktsvekkende god fingerspissfølelse.

Som kulturminister ble hun angrepet fra Frp og høyresiden, toppet med journalist Jon Hustads famøse overskrift «Ikkje min kulturminister». Med sin bakgrunn som muslim og barn av innvandrere, vet hun godt at hun har et annet utgangspunkt for å delta i denne debatten enn norske nordmenn. Derfor har hun vært opptatt av å omfavne norske verdier, men forsvare muligheten for alle til å ta del i norsk kultur - og argumentere for at den ikke blir ødelagt på veien.

På grunn av sin bakgrunn, står hun i en særstilling. Hun kan i kraft av sin egen person vise at minoritetsbefolkningen kan lykkes, at den ikke utgjør noen trussel. Men for å gjøre dette, må hun også distansere seg fra det folk frykter. Tajik var derfor under Arbeiderpartiets landsmøte en varm forsvarer av K-en i KRLE. Argumentet hennes er at K-en er symbolsk, og derfor gjerne kan være der. Et par av avsnittene i talen hennes er en ganske presis oppsummering av hennes tilnærming til kulturdebatten:

«Norge er i forandring. Det er grunnleggende sett bra. Det har gitt oss likestilling, velstand og frihet. Og dette er seire vi aldri kompromisser på. Samtidig kan disse endringene og tempoet i dem også skape avstand.»

Hun vil balansere:

«Da blir noe som ellers ville vært fremmed, nemlig forandring, modernitet, mindre farlig - fordi også de som savner det som var, ser at det som kommer fremover er forankret i vår historie.»

I verdispørsmål høres altså Hadia Tajik like mye ut som en moderat konservativ, som nestlederen i landets Arbeiderparti. Kanskje er det strategisk, kanskje er det ektefølt. Kanskje er det begge deler. VGs og Tajiks over the top-reportasje med Trollpikken i solnedgang over norsk verdier viser i alle fall at det ikke er helt tilfeldig. Hun får effektiv fortalt - uten å måtte si det eksplisitt - at hun er frisinnet og ikke stiller med tyngende moralsk bagasje. Dermed kan hun, i mange velgeres øyne, uttale seg med større troverdighet om hvilke norske verdier det er viktig å forsvare.

Men hva sier det om norske verdier og det norske samfunnet at Tajik antakelig gjør klokt i pakke inn kulturkrig-utspillet sitt i en grisevits? En hel del, naturligvis. Vi kan i det minste slå fast at Tajik får god bruk for sin politiske fintfølelse i mange år framover.