Hvorfor skal ikke kvinner gå i krigen?

Det har de alltid gjort, skriver Marie Simonsen.

(Dagbladet:) Første gang jeg så dem i resepsjonen i Havnelageret, tenkte jeg det var en skoleklasse på vei til omvisning i Dagbladet. Etter noen år i bygget vi deler med blant andre Forsvaret, har jeg innsett at de er ungdommer på vei til sesjon.

Det er selvfølgelig tegn på gryende alderdomssvakhet at du synes rekruttene ligner barn, men min forvirring skyldtes en tradisjonell fordom. Det var fullt av jenter blant dem.

Vel, fullt og fullt, det er kanskje en overdrivelse å påstå, men det er stadig en gruppe med jenter blant flokken av gutter. De ser til forveksling ut som helt alminnelige jenter med langt hår, sminke og smartphone.

Både gutter og jenter må til sesjon i det året de fyller 17 eller 18. De fleste blir sjaltet ut etter å ha fylt ut et enkelt skjema på internett. De som er motivert, og som Forsvaret plukker ut på grunnlag av svarene, blir innkalt til sesjon, for eksempel i Havnelageret.

Men bare gutta har fortsatt verneplikt. I grunnloven står det riktignok at alle norske borgere plikter å forsvare fedrelandet, men det gjelder ikke jenter.

Slik mener Arbeiderpartiets programkomite det fortsatt bør være. Det er jo nesten så du må gni deg i øynene. Selveste likestillingspartiet, partiet som ikke kan si ofte nok at vi som borgere både har rettigheter og plikter, de mener jenter ikke plikter å forsvare landet.

Argumentasjonen er todelt og avslørende, fordi den synes å se bort fra de siste 100 års utvikling. Eller for den saks skyld historien siden tidenes morgen, men det skal jeg komme tilbake til. Kanskje vel så interessant, den avdekker statens syn på borgerne som et middel til et fungerende samfunn.

Det er sjelden vi diskuterer borgernes plikter så direkte. Vi kan krangle og syte om skatt, om små og store lover og regler, men i denne saken møter vi grunnfjellet.

Det første argumentet er det tradisjonelle; kvinner føder barn og gjør dermed en samfunnstjeneste som krever vel så mye tid og krefter som en førstegangstjeneste.

Det andre er at Forsvaret er i omstilling. Verneplikten er i ferd med å utspille sin rolle. Derfor er det ingen grunn til å utvide verneplikten.

Det første kan man alltids forsvare. Selv i et mer likestilt samfunn med pappaperm og deltakende fedre, er det unektelig mødrene som tar den største belastningen, både fysisk og i form av fravær fra utdanning og jobb.

I et samfunnsøkonomisk perspektiv er kvinner mest lønnsomme, hvis de popper ut flest mulig barn så lenge de kan, som igjen føder barn eller jobber. Jentebarn er faktisk best, fordi de i sin tur kan reprodusere.

Dermed er det ulønnsomt om kvinner i sin mest fruktbare alder skal utsette reproduksjonen og tvinges til å tilbringe et år på Bodø flystasjon.

Ingenting galt i det. Jeg er selv født i Bodø, om enn ikke av en rekrutt.

Men alle skjønner at både livet og samfunnet handler om mer enn hva som lønner seg i en graf på en plansje. Det er samfunnsøkonomisk ønskelig at fødselsraten er bærekraftig, men vi har etter hvert akseptert at kvinner har ønsker og behov som strekker seg utover å føre slekta videre.

Dermed er ikke det argumentet holdbart i et moderne, likestilt samfunn. Kvinner bør ha mulighet til både å avtjene verneplikt og føde barn.

AMAZONER: I antikkens Hellas fantes det masse kvinnekrigere, amazonene. Denne tilhører Pushkin-museet. Foto: Wikimedia commons
AMAZONER: I antikkens Hellas fantes det masse kvinnekrigere, amazonene. Denne tilhører Pushkin-museet. Foto: Wikimedia commons Vis mer

Det andre argumentet er ubegripelig. Det at færre avtjener førstegangstjenesten, kan umulig være til hinder for likestilling også på dette området, eller som noen menn vil si: Skal kvinner ha fordelene av likestilling, må de også ta byrdene.

Forsvaret har i den troen at vi lever i et likestilt samfunn, satt seg høye mål for andelen kvinner i ledelsen. Det er man ikke i nærheten av så lenge førstegangstjenesten offisielt er en guttegreie.

Det stenger også kvinner ute fra en gratis og ettertraktet utdannelse ettersom Forsvaret er blitt stadig mer teknologibasert.

Det tredje argumentet som aldri blir uttalt er selvfølgelig at Forsvaret trenger stadig flere krigere til oppdrag rundt i verden. Og jenter flest vil ikke gå i krigen, det er noe alle vet.

Dette er en gammel myte. I Homers «Iliaden» ble amasoner omtalt som «de som slåss som menn». Det må sies at kvinner som skar av seg brystet for bedre å spenne buen, fortjente respekt på egen kjøl, men selv den gangen ble stridende kvinner ansett som ukvinnelig.

Amasonene hadde i likhet med Ap sans for samfunnsøkonomi og reproduksjon. Ingen menn fikk oppholde seg i deres område, men en gang i året besøkte de nabostammen for å bli gravide. Guttebarn ble drept, mens jentebarna ble oppfostret med hestemelk for å vokse seg store og sterke.

Også blant vikingene var det stridende kvinner, kalt skjoldmøyer. Sagaen forteller at de slåss med lange sverd og små skjold. Det høres ut som risikosport.

I den danske historikeren Saxo Grammaticus' verk fra cirka 1200 beskrives de slik: De tvang sin kvinnelige sjel til mannlig villhet. Ja, de strevde så ivrig etter å øve seg i kampferd at man knapt kunne tro de var riktige kvinner.

I andre verdenskrig deltok mange kvinner i motstandsarbeid, men også i aktiv tjeneste. De kvinnelige sovjetiske snikskytterne var fryktet av tyskerne. I den franske revolusjon var det en kvinne som sa de bevingete ord: Bedre å dø stående enn leve i kne.

Disse anekdotene er ikke forsøk på å si det åpenbare, at kvinner kan være like stridslystne som menn, eller at både kultur og biologi har formet oss.

Men åpenbart sitter mange tusen års historie i når vi i stemmerettsåret 2013 fortsatt mener at menn er pliktet til å forsvare landet, mens kvinner kan gjøre det, hvis de har lyst og tid.

Myter, tradisjoner og virkelighet setter likestilling på prøve når det gjelder verneplikt. De siste åra har vi hatt sørgelig mange anledninger til å hedre de døde i Afghanistan. Det føles likevel naturlig at det har vært menn. Deres manndom har vært en del av seremonien, om de har vært unge eller erfarne veteraner.

Hva ville det bety om alle de døde var kvinner? Ville vi ha reagert annerledes? Antagelig. Fordi kvinner er sett på som krigens ofre, ikke krigens soldater. Som enker, ikke falne.

Disse holdningene er likevel i endring. I moderne tid er kvinners plass i det militærindustrielle kompleks ikke minst foreviget av Hollywood. I en av årets Oscar-favoritter, «Zero Dark Thirty», om jakten på Bin Laden, er hovedpersonen en kvinnelig CIA-agent. Det er hun som finner ham, mens gutta i Navy SEALs får æren for å ha drept ham.

Når Hollywood har skjønt det, bør Youngstorget også.