Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Pride 2020:

Hvorfor skal kroppen min debatteres?

Det er ganske spesielt å diskutere om jeg finnes, om jeg skal ha rett til å anerkjennes og til og med hvilken do jeg skal gå på.

TRANS: Min identitet og kropp, fordi den er annerledes enn majoriteten, er åpen for debatt - uten at jeg ønsker det selv, skriver Christine Marie Jentoft. Foto: Privat
TRANS: Min identitet og kropp, fordi den er annerledes enn majoriteten, er åpen for debatt - uten at jeg ønsker det selv, skriver Christine Marie Jentoft. Foto: Privat Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

For 51 år siden sa den skeive befolkningen i USA at nok var nok, og bestemte seg for å slå tilbake mot et politi og samfunn som kontinuerlig trykket de skeive ned. Det som skulle bli kjent som Stonewall-opprøret er på mange måter det vi regner som starten på den moderne skeive bevegelsen i Vesten og hvorfor vi markerer Pride.

I frontlinjen sto svarte og brune transkvinner skulder til skulder med andre skeive. Et halvt århundre seinere ligger transpersoner dårligere an enn lesbiske og homofile, selv i Norge.

Da seksuell legning ble tatt med i paragrafen om hatkriminalitet, ble kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk utelatt. Frem til 2016 måtte transpersoner kastrere seg for å kunne endre juridisk kjønn.

Helsetilbudet til transpersoner er også kraftig kritisert, ressurssvakt og klarer ikke betjene det økende volumet transpersoner som ønsker behandling. Et volum som øker i takt med synlighet og anerkjennelse som mange har malt en stor blink på seg selv for å få til.

Prisen for å være synlig forkjemper for bedre transrettigheter i dagens Norge er at man må leve med en strøm av negative reaksjoner. Nedsettende kommentarer, trusler, skitne angrep, påstander om grooming og i det verste kan man få bilder av sine barn brukt uten samtykke i et forsøk på å ties. Ikke bare i kommentarfelt men også i kronikker og offentlige poster.

Jeg personlig har opplevd alt det ovennevnte, fra kjente og mindre kjente aktører i norsk offentlighet, og det har økt de seinere år. Du må være i konstant forsvar, samtidig som du vokter hver eneste bokstav. Det viktigste er ikke hva du egentlig sa, men snarere hvor vilt det kan tolkes og videreføres, før andre begynner å tro det uten kilde.

Ingen mennesker er uten feil, det gjelder også transpersoner. Men å kontinuerlig måtte sørge for at en selv blir oppfattet som «perfekt», ellers blir det tatt til inntekt for at hele gruppen er troende til det samme, er slitsomt.

Det er lett for meg å forstå at flere av de få som angrer på å komme ut som trans, går tilbake i skapet igjen nettopp fordi det ble for mye diskriminering og hat. Livet mitt utad hadde vært en god del enklere om jeg ikke var trans, men den mentale byrden av å være i skapet hadde vært langt verre enn noe en tilfeldig transfob klarer å diske opp.

Motdebattantene diskuterer noe de ser for seg inni hodet sitt, en fiktiv gruppe de tillegger noen sære hensikter og tanker. De kan la tankeeksperimentet vandre, for de er ikke trans.

For en transperson er det vårt liv, vår kropp og vårt sinn det er snakk om. Det er ganske spesielt å diskutere om jeg finnes, om jeg skal ha rett til å anerkjennes og til og med hvilken do jeg skal gå på.

Enda mer underlig er det å se mennesker jeg ikke kjenner dele sine synspunkter om at jeg omtales som mamma, kvinne og lesbisk. At tilfeldige mennesker, uten noen form for erfaring eller faglig kunnskap innen tematikken, bastant hevde at de vet bedre enn eksperter, forskere, fagfolk og transpersoner selv, framstår ikke bare rart, men også latterlig.

Min identitet og kropp, fordi den er annerledes enn majoriteten, er åpen for debatt. Uten at jeg ønsker det selv, og ingen autoritet er bra nok til å endre synet til slike folk.

Transpersoner flest har mer enn nok med sin egen kjønnsprosess og de utfordringer som følger det å være trans, da det kan være tidkrevende og vanskelig nok, og den eneste som det påvirker er personen selv.

Hva gjør det vel deg at Karsten er blitt Petra og omtales som lesbisk fordi hun tiltrekkes av kvinner? Hva gjør det vel deg at Thomas kan bli gravid, når det viktigste er at graviditeten går bra og barnet tas godt vare på?

Det er kanskje noe du kanskje synes er underlig, fordi det faller utenfor normen, men det gjør det ikke galt av den grunn.

Temaene som debatteres om oss, er ofte et stykke unna den virkeligheten vi lever i. Mange er redd for garderober og offentlige toaletter, da dette ofte er en arena hvor vi er ekstra sårbare for trakassering og nedsettende kommentarer. En del frykter å komme ut av skapet overhodet grunnet negative holdninger blant familie og venner.

PRIDE: Christine Marie Jentoft først i Pride-paraden. Foto: Hedda Marie Westlin
PRIDE: Christine Marie Jentoft først i Pride-paraden. Foto: Hedda Marie Westlin Vis mer

Det å komme ut er heller ikke en greie man bare gjør en gang, men snarere noe vi må gjøre igjen og igjen i løpet av livet. Ny flørt? Legetime? Ny elev i klassen? Bestemor så ikke Facebook-posten hvor du kom ut som mann? Svigerforeldre? Ny sjef? Ny kollega? Transfobisk medarbeider og du må snakke med HR? Stå klar, for det kan hende du kommer ut av skapet nok en gang, selv mange år etter du faktisk kom ut. Enda man ofte ikke vil komme ut som trans, men heller bli oppfattet som det kjønnet man anser seg som.

Ofte ender det opp med at du må forklare hele konseptet trans, og ta imot noen velmente, men likevel ugreie, kommentarer. Alt dette mens du hele tiden er redd for å bli avvist, latterliggjort eller noe verre.

Det er viktig å understreke at de aller fleste her til lands er positive eller nøytrale til transfolk. Det finnes haugevis med allierte som holder oss oppe som best de kan, og gjør en god innsats for å støtte oss og bidra til et mindre fordomsfullt Norge.

Det er ikke til å stikke under stol at de angrepene jeg har fått det siste halve tiåret i den offentlige debatten har gjort vondt. Trusler som «Drep Alle Transpersoner» er ikke balsam for sjela. Å se anmeldelser bli henlagt og klager til Pressens Faglige Utvalg kastes med begrunnelse at jeg har svart transfobenes kronikker, kan lede meg til å tenke at det er lite poeng i å si ifra.

Hadde det ikke vært for en fantastisk familie, gode venner, en helt rå skeiv bevegelse og meldinger fra ukjente som følger med, så hadde jeg kanskje ikke orket. Det er denne responsen som løfter opp mer enn kjipe folk klarer å dra ned, heldigvis.

Jeg håper vi kan styre den offentlige debatten i en mer konstruktiv retning, som handler om de faktiske utfordringene transpersoner lever med i dag. Disse utfordringene er blant annet et manglende rettslig vern, manglende helsetilbud og generell kunnskap i samfunnet. Å ta disse debattene framfor fantasidebatter om hva transpersoner kan finne på om vi får flere rettigheter, vil føre til at vi endelig kan komme oss videre.

Det har gått 51 år siden Stonewall, det er lang nok tid at folk burde begynne å innse at transpersoner stort sett er som andre folk, med drømmer og interesser som strekker seg langt forbi ønsket om å leve som sitt autentiske selv.

Jeg ønsker at andre skal slippe å bruke 20 år før de tør å komme ut, og at de ikke skal måtte slåss for å beholde den identiteten seinere, slik jeg har gjort. Ingen forventer at man skal kunne alt om trans, men vi burde kunne forvente anerkjennelse av rett kjønn, rett navn og pronomen, så vi kan få en transtastisk Pride!

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!