Hvorfor skriver Madonna for barn?

Popdivaen Madonna utga i løpet av fjoråret to bøker for barn. Hvorfor gjorde hun det? Og hvorfor sper en stor hærskare kjente norske forfattere på sitt voksenforfatterskap med barnebøker? spør vår barnebokanmelder Mette Hofsødegård .

Les ukens barnebokanmeldelser her

Hva vil kjendiser når de brått framstår som barnebokforfattere? Madonna er det ekstreme eksemplet, og lanseringen så massiv at fenomenet var spesielt også i et historisk perspektiv: En etablert artist vender seg plutselig mot et barnepublikum.

Hva er det hun eller han vil? Tjene penger også på de små? Er denne virksomheten et resultat av et søk tilbake i egen barndom, som de bare gi uttrykk for? Eller dreier det seg om et overskuddsfenomen fra et sprudlende multitalent?

Popdivaen åpner en ny filial rettet mot de minste barna. 50-tallsprektig spiller hun på helt andre strenger enn det hun står for i musikk og bilder ellers. «De engelske rosene» handler om å være grei mot andre. En tydelig moralsk historie. Et underliggende element i historien peker mot musikeren Madonna: den ensomme jenta mot den lumpne hopen.

For den lille leseren som etter hvert møter musikeren og verdensstjernen Madonna, kan dette være et første steg i dannelsen av et artistbilde. Det hører med i en metafortelling.

PÅ EN HELT

annen PR-skala ser vi etablerte voksenforfattere drysse en eller flere barnebøker ut av ermet, ved siden av sine hovedforfatterskap. På verdensscenen har John Irving nå skrevet barnebok. I fjor debuterte svenske Per Olov Enquist som barnebokforfatter, Frode «Bikubesong» Grytten er kommet med barnebok, likeledes Knut Nærum fra «Nytt på nytt», og sannelig slo ikke veteranen Knut Faldbakken til med en rett så trivelig nissefortelling oppunder jul. Hva vil de med å henvende seg til barn?

Levebrødet er tynt for mange barne- og ungdomsforfattere. For en etablert voksenforfatter kan det arte seg annerledes. Bokverdenen påvirkes av lanseringsjournalistikk, og forfatterkarrieren får næring med en forfatterpersonlighet som egner seg i TV-programmer, bokbad, «Først & sist» med Fredrik Skavlan, etc. Å få ut barnebøker under navn som har vist seg levedyktige i mediekampen, betyr å dra nytte av et allerede etablert merkenavn på et nytt marked. Barneboka blir et nettobidrag. Med innkjøpsordningen i bunnen er det nesten ren bonus, dessuten er barnebøker en betydelig eksportartikkel fra Norge.

SPEKULASJONER OM DET

spekulative gir bare en bit av et svar på overskriften, selv om Madonna viser at popmusikk og barnelitteratur har en fellesnevner: markedsføring. Spør vi om hva forfatterne vil med sine utgivelser, er det rimelig også å snu på flisa og la bøkene tale selv. Hva forteller bøkene om hva dagens barnebokforfattere vil?

Bøkene som formidler Den gode historien, utgjør et tyngdepunkt. Enquist og Faldbakken befinner seg i den kategorien. Historiene er gode også på den måten at de skjer i et tydelig moralsk univers der barn bidrar til det gode, gjerne i allianse med gode voksenfigurer. Veteranen Klaus Hagerup med sin serie om Markus kan plasseres her. Dette er en typisk god historie, veldreid og godt fortalt, verdiforankret uten å være moraliserende. Grete Haagenrud er en annen norsk representant, Henning Mankell og Annika Thor er solide svensker.

MEN DE TYDELIG

moraliserende bøkene finnes også. Madonna hører mest hjemme her. Felles for disse bøkene er at historiene ikke er veldig avanserte, men budskapet er ment å gjøre godt. Et annet eksempel er svenske Annette Lundborgs «Malins mamma gifter seg med Lisa». Det handler om lesbisk ekteskapsinngåelse og graviditet for mammas kone. Og følg med: Kjæresten til Lisas pappa har forsynt mammas ektefelle med babyfrøene. Her brøytes det moralsk vei for aksept av andre familierelasjoner enn det man er vant til i barnehage og skole. Denne kategorien har ikke lenger noen sterk posisjon, men finnes altså fortsatt.

Beslektet, men likevel i en annen gate, er barne- og ungdomsbøker med et klart politisk perspektiv. Sverre Knudsen har et samfunnsengasjement som er en mer og mindre tydelig drivkraft i hans ungdomsbøker.

BRAGEPRISVINNER SYNNE

Sun Løes var også delvis samfunnsproblematiserende i «Å spise blomster til frokost» fra 2002, men generelt er dette en kategori der det er langt mellom spissene. Engasjementet kommer likevel til uttrykk utenfor skjønnlitteraturen, som i Tore Linné Eriksens biografi om Nelson Mandela. Eller antologien «Det skal mot til å stå opp her», med innlegg fra en rekke ungdomsaktivister anno 2003.

En annen gruppe er bøker som tar opp tunge livstemaer og filosofi. Kategorien er i utgangspunktet smal, men med markante bidrag. Dette er Jostein Gaarders felt, og i fjor kom «Appelsinpiken». Mest handler det om døden, dernest om gleden ved å søke kunnskap. Geir Gulliksen skriver også om døden for noe mindre barn i sin debut «Kanskje. Kanskje ikke». Døden er også viktig i Sverre Henmos «Når dinosaurer gråter». Forfatterne skriver spennende og leseverdige historier, men det tunge temaet er styrende for prosjektene.

Gro Dahle er en etablert forfatter som også våger seg ut på politisk og psykologisk problemorienterte barnebøker. «Boka om den snille jenta» vant Brageprisen i fjor, og Kritikerlaget har nå nominert «Sinna Mann» fra forrige høst.

Bøker for barn og ungdom er også ren underholdning og tør i større grad å framstå som det. Med Hubert-serien står Arne Svingen for en av de største økonomiske suksessene for de yngste barna de siste åra. Poenget er å fenge den ferske lesekyndige. Det skal være gøy å lese.

Men en moralsk dimensjon er der likevel: Det er viktig å få gutta til å bli hekta på bøker. Det er bra for både dem og samfunnet! Arne Berggren og Jon Ewo er andre framstående barne- og ungdomsforfattere som skriver bøker i denne kategorien.

ENDELIG EN KATEGORI

, mer vital enn tidligere, som synes å ha et estetisk dannende formål. Forfatterne som vil hjelpe barn til å oppdage en kunstnerisk dimensjon i tilværelsen. Dette er gjerne bøker der tekst og bilder spiller sammen om å utfordre publikum, som Gry Moursund gjør i samarbeid med f.eks. Hans Sande («Frosken») eller Helga Gunerius Eriksen («Flugepapir»). Marit Tusvik er eksempel på en renere tekstlig tilnærming i boka «Den forunderlige historia om Valdemar Blå og reisa gjennom havet». Dette er bøker som våger å være ustreite, og det er definitivt ikke en sjanger på vikende front.

Så hva vil barnebokforfatterne? Moraliserende og samfunnsengasjerte forfattere preger ikke listene. Men brorparten vil likevel mer enn å tjene penger. Mest av alt preges barnebokbildet av forfatternes ønske om å leve med i unge menneskers tanker og følelser. Det handler mest om å få fram den gode fortellingen, men også om ren underholdning. Og mange skriver rått godt. Det er vel også deres hovedmotiv for å skrive for barn: De er et publikum som inviterer forfatteren til en ny mulighet for å utfolde skrivekunst.

<B>VAKRE BØKER: </B> De to barnebøkene fra Madonna som kom i fjor, er de første i en serie på fem, alle illustrert av forskjellige billedkunstnere. Her har hun selskap av 18 måneder gamle Jeremy Zorek under en boksignering i New York.
<B>FOR BARN:</B> Madonna vil også nå barna, og har på kort tid utgitt to barnebøker.