«Hvorfor smilte han i rettssalen?»

Vanskelig balansekunst i første 22. juli-bok for barn.

PROBLEMATISK PEDAGOGIKK: «Hvorfor smilte han i rettssalen?» begynner et av kapitlene i boka hvor Vidar Kvalshaug forsøker å forklare hvorfor Breivik gjorde det han gjorde. De delene blir for enkle og for kompliserte samtidig, skriver vår anmelder.
Illustrasjon: Marco Vaglieri / Scanpix
PROBLEMATISK PEDAGOGIKK: «Hvorfor smilte han i rettssalen?» begynner et av kapitlene i boka hvor Vidar Kvalshaug forsøker å forklare hvorfor Breivik gjorde det han gjorde. De delene blir for enkle og for kompliserte samtidig, skriver vår anmelder. Illustrasjon: Marco Vaglieri / ScanpixVis mer

ANMELDELSE:
«22. juli er en dato du kommer til å høre om så lenge du lever. ( ). Det var den dagen 77 mennesker i Norge ble drept på en ettermiddag. 69 av dem var ungdommer på Utøya.»

Slik innleder Vidar Kvalshaug «Det var en gang en sommer». 

22.juli Det er den første, men sikkert ikke siste, 22. juli-boka for barn. Tonen er stort sett dempet, enkel og opplysende.

Og til tross for at dette er velkjent stoff — også for de fleste barn vil jeg tro, mye av stoffet er hentet fra NRKs «Supernytt» -  gjør temaet i seg selv naturlig nok sterkt inntrykk.    

Denne nokså regntunge sommerdagen, forteller forfatteren, tørket ungdommene teltene sine på et regntungt Utøya. Jonas Gahr Støre fisket makrell på Sørlandet, Geir Lippestad seilte inn i Oslofjorden med familien sin. Og forfatteren selv var i Molde med kone og barn for å høre jazz. De tre barna skulle spise pizza med mor og mormor, da pappa Kvalshaug kom løpende og var veldig alvorlig...

Saklig tone Innledningen er ment å si noe om det sjokk 22. juli var i et fredelig Norge. Kvalshaug åpner nokså kort om bomben i regjeringskvartalet, og om Anders Behring Breivik som satte kurs for Utøya i politiuniform. Vi leser om hvordan han ble ferget over, og møtt av mor Utøya, samt en politimann. Breivik skjøt og drepte dem. «Drapene hadde startet».

Det kunne blitt melodramatisk, men Kvalshaug holder en saklig tone.

Han har et fortellerteknisk grep som fungerer godt både dramaturgisk og som identifikasjon for barn.

Bjørn Ihler Vi følger unge Bjørn Ihler som klarte å redde Utøyas yngste, to gutter på åtte og ni. Sistnevnte sønn av politimannen som ble drept. Den forteller om de tre som hadde funnet et gjemmested, og som plutselig sto overfor mannen i uniform. Ihler og niåringen klarte å hoppe til sjøs. Åtteåringen ble stående foran drapsmannen. Han ble spart på grunn av sin alder.

Boka er illustrert med fotografier: Av et bombet regjeringskvartal, av en teltleir, av forfrossen ungdom med tepper rundt seg og av en ung Gro Harlem Brundtland med gitar. Det er ledsaget av faktabokser som forklarer ord som terror og demokrati. Det fungerer, selv om det visse steder kan virke som et nokså tilfeldig utvalg.    

Problematiske forenklinger Siste bolk er et forbeholdent forsøk på å forklare hvorfor Andres Behring Breivik gjorde det han gjorde. Vi får høre om World of Warcraft, som ikke trenger å være farlig, men kan være det om du spiller det døgnet rundt. Om Breiviks hat til innvandrere, med et «Du har kanskje selv noen i klassen din med foreldre fra et annet land» etc. Om Breiviks forgjeves forsøk på å bli rik, fordi de ikke hadde penger under oppveksten. Alt dette gjenkjennelig stoff; men forenklet. Visse steder så forenklet at det blir problematisk.
 
Under kapitelet «Gutten som ikke kunne leke», menneskeliggjør Kvalshaug Breivik ved å kalle ham Anders. Vi får høre om fireåringen som bare bodde med sin mor, om faren som forgjeves prøvde å få foreldreretten, om Barnevernet som var involvert, det rare smilet hans, og psykologer som reagerte på at gutten ikke lekte. Dette er snapshots fra Aage Storm Borchgrevinks «En norsk tragedie» (2011).

Men det spørs hvor hensiktsmessig dette ekstremt overfladiske psykologiske risset er. Det blir på samme tid for komplisert og for enkelt. Og hva med dem som kjenner noen ensomme farløse gutter som ikke kan leke...

Pappa Kvalshaug Boka er ment for åtte til tolvåringer, men innledes med en eventyrliknende fortelling holdt i en langt mer barnlig tone enn resten av boka. Den handler om fire år gammel gutt som 23. juli spikker en liten trebåt med ordene: «Pappa, jeg vil vi skal sjøsette båten og sende den til de døde ungdommene. Det fortjener de.»

Pappaen, forteller Kvalshaug de unge leserne, er ham selv. Boka avsluttes med at familien Kvalshaug drar til Utøya og sjøsetter båten. Den kantrer, men pappa Kvalshaug vipper den opp igjen med en pinne. Det gir håp. Sønnen og båten er avfotografert både i innledningen og avslutningen. Det er sikkert ment å gjøre stoffet personlig - vise at 22.7 rammet hver og en av oss.

Men fokuset på pappa Kvalshaug og barna hans blir liksom litt feil. Nesten upassende - og nokså sentimentalt vil jeg si.

«Hvorfor smilte han i rettssalen?»

Tilslutt til forlaget: Barnepsykolog Magne Raundalen har vært konsulent for boka. Da er det en smule betenkelig at han figurerer som coverreklame med sitatet «En god og viktig bok».