Fotball:

Hvorfor svikter publikum kvinnefotballen i Norge?

Målt i antall publikummere var superhelgen en skuffelse, i år som i fjor.

Tomt: LSK jubler etter den andre scoringen til Synne Skinnes Hansen i toppseriekampen i fotball mellom Vålerenga og LSK kvinner på Intility Arena. Fot nesten tomme tribuner. Foto: Ryan Kelly / NTB scanpix
Tomt: LSK jubler etter den andre scoringen til Synne Skinnes Hansen i toppseriekampen i fotball mellom Vålerenga og LSK kvinner på Intility Arena. Fot nesten tomme tribuner. Foto: Ryan Kelly / NTB scanpixVis mer
Meninger

Kvinnefotballen er i kraftig vekst internasjonalt. I store fotballnasjoner som Frankrike og Spania er tribunene ofte svært godt besøkt når de beste og mest populære lagene spiller. Hvorfor får vi ikke til dette i Norge?

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

De siste ti årene har det opplagt skjedd en betydelig holdningsendring i offentlighetens forhold til kvinnefotball. Det er lengre enn før mellom utsagn av typen «ikke er det kvinner, og ikke er det fotball» (som feilaktig er blitt tillagt Ivar Hoff). Ada Hegerberg er en av norsk idretts største profiler, og skulle kvinnelandslaget ta seg til en semifinale i sommerens VM, vil antakelig minst en million nordmenn se på.

Økonomisk er det imidlertid en stor utfordring for klubbene at publikumsinteressen er så liten. Derfor gjøres det, med de begrensede ressurser kvinnefotballen rår over, et betydelig arbeid for å synliggjøre idretten. Tanken er i utgangspunktet god: får man stadig flere til å gå på kamp en eller annen gang, vil de få øynene opp for at det er et såpass attraktivt tilbud at de får lyst til å gå igjen. Kanskje man til og med tar med en bekjent eller resten av familien neste gang. Sakte, sakte kan interessen bre seg.

De siste par årene har den såkalte superhelgen vært relativt tungt profilert og markedsført. Tanken er å spille en hel serierunde på samme sted, tre kamper lørdag og tre kamper søndag, tilby gratis billetter og vise alle kampene på TV. På den måten er målet å nå så bredt ut som mulig, for å gjøre kvinnefotballen mer kjent. I fjor gikk dette arrangementet av stabelen i Telenor Arena, i år var det på Intility Arena i Oslo.

En evaluering vil ganske sikkert peke på flere positive konsekvenser av arrangementene. TV-dekningen synliggjør kvinnefotballen, og kanskje fatter lokal- og regionalaviser også ekstra interesse når deres klubber deltar på et så vidt stort arrangement. Alle monner drar.

Men målt i antall publikummere var det en skuffelse, i år som i fjor. Drøyt 3600 tilskuere så de seks kampene i år. Det diskuteres allerede hva som kan gjøres for å skape en enda bedre ramme rundt arrangementet. Ett av forslagene er å flytte det fra Osloområdet til for eksempel Stavanger eller Bergen.

Men troen på at dette skal få flere til å komme, bygger trolig på en misforståelse av hva som motiverer folk til å oppsøke fotballkamper. Fotball er, som mye annen idrett, nært knyttet til hvem man føler man er, og hvor man mener man hører hjemme.

Denne formen for identitet er nesten alltid lokalt forankret i utgangspunktet. For mange er det ikke fotballen i seg selv som trekker, men det at klubben representerer din egen by eller ditt eget lokalsamfunn.

Målet må være at for eksempel Trondheims-Ørn skal interessere folk fra Trondheim, ikke at klubben skal være attraktiv i hele landet. Derfor er det dessverre nokså dødfødt å legge en kamp mellom Fart fra Hamar og Trondheims-Ørn til Oslo, hvis målet er å få folk på kamp. Slik vil det være om kampen blir lagt til Stavanger eller Bergen også.

La oss tenke oss at det ble laget en tilsvarende superhelg i herrefotballen, og at den ble lagt til Bergen. Hvor mange ville i så fall kommet for å se en kamp mellom Bodø/Glimt og Odd? Nesten ingen, utenom folk fra Bodø og Grenland som bodde i Bergen. I denne forstand er heller ikke herrefotballen spesielt attraktiv, den er det fordi klubbene skaper interesse, engasjement og stolthet i sitt lokale eller regionale omland.

Det er nettopp denne effekten som slår ut når kvinnelandslaget får hundretusenvis av TV-seere om de nærmer seg medaljekampen. Da er det den nasjonale stoltheten som fenger interessen.

Dette betyr ikke at superhelgen nødvendigvis er feilslått. Det betyr bare at man må høste gevinstene andre steder enn i antall tilskuere, i hvert fall for de fleste kampene. Slik vil det også være i framtida.

Lik Dagbladet Sport på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.