Hvorfor taper lærerne?

For tiden er det mye støy fra lærerne foran lønnsoppgjøret. Debatten er uklar, og den belyser sjelden mer enn en del av lærernes oppgaver.

Fordi lærerarbeid i dagens samfunn er meget komplekst, er dette et forsøk på å favne flere sider ved det, og samtidig gi en forklaring på hvordan det er mulig at en så stor og velutdannet gruppe som lærerne forblir taperne i lønnsoppgjørene.

Det er stor enighet om at lærerne bør tjene bedre, men sympatien strekker seg sjelden lenger enn til et medfølende klapp på skulderen eller en bekreftende kommentar. Presset fra lærerne har vært lett å overse, og vi kan takke oss selv for at vi har funnet oss i for mye. I tillegg har vi latt ineffektive organisasjoner ta seg av saken vår.

Lærerne er en yrkesgruppe det blir snakket mye om i norske hjem. Praten kjennetegnes ved at alle mener å vite noe om skolen. Alle har sett lærere i arbeid. Derfor kunne man forvente at folk vet hva en lærer driver med, men slik er det ikke.

Vi er nå i ferd med å innføre L97 (Læreplan 97) i grunnskolen (1.- 10. klasse). Hvor mange av dem som uttaler seg om læreryrket har lest L97, og hva vet de om hvordan dagens lærere arbeider med den? Kanskje blander man med den læreren man selv hadde for ti eller tretti år siden? Dessverre har skoleplaner en tendens til å gå upåaktet hen i befolkningen. Lærerne er delvis ansvarlige som ikke markedsfører endringene godt nok, men folk er nok heller ikke så interesserte før barna kommer hjem og snakker om målarbeid og prosjekter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De færreste utenfor skolen vet at vurdering av skolearbeid i dag har en helt ny funksjon. Før var resultater og karakterer det vesentlige ved vurdering. Sorteringsaspektet var formålet med vurderingen. De nye forskriftene i St.m.nr. 47 sier klart at vurdering nå primært skal lede til utvikling og læring hos elevene. I fokus står den aktive og lærende eleven. Prosess og resultat er jevnbyrdige i vurderingsarbeidet. Og elevene er med på å sette kriterier for vurdering.

Endringene som er innført med L97 og St.m. nr. 47, betyr at skolen er i forandring. De som skal være med i debatten, bør kjenne til hvilken skole de debatterer.

Mange innspill i skoledebatten beskriver elendighet i skolen. Enkelte fagforeninger har kastet seg på den karusellen. Det toppet seg vel med kampanjen som spurte «Hvor mye er en lærer verdt?» Istedenfor å bidra med jammer må den stolte lærer tre fram i debatten og prege sin fagforening. Det positive ved yrket kommer sjelden fram. Derfor vil vi vise noen fordeler ved det å være lærer:

  • Vi har en sikker jobb.
  • Vi kan velge å legge en del av arbeidet til tider som passer den enkelte lærer.
  • Vi har mange og lange avspaseringer både sommer, høst, jul, vinter og påske.
  • Vi treffer daglig spennende og kunnskapsrike mennesker med felles interesser.
  • Vi får umiddelbar tilbakemelding på det arbeidet vi gjør.
  • Vi ser barn, ungdom eller unge leke, lære og le hver eneste dag.
  • Vi har en skapende og utviklende jobb hvor vi til fulle kan vise våre evner og kreativitet.

Et normalt arbeidsår for kommune- og statsansatte er ca. 1717 timer. Et skoleår er på 39 uker. Det betyr at en lærers arbeidsuke er på vel 44 timer. I ungdomsskolen underviser man i snitt 17 timer i uken. I tillegg er 190 timer i året bundet til møtevirksomhet. Dette kalles den bundne tiden. Resten av de 1717 timene, ca. 850 timer, kaller vi ubunden tid. Den brukes til forberedelser, vurdering og faglig oppdatering.

Den lange arbeidsuken vår gjør at vi kan avspasere flere ganger i året. Ulempen er imidlertid at avspaseringen vår er tvungen, og vi må avspasere på likt. En annen ulempe er at vi vanligvis ikke kan ta ekstravakter eller jobbe overtid. Men man kan jo ta en sommerjobb som i studiedagene.

Vi forventes derimot å jobbe ulønnet overtid. Overnattingsturer med elever er vanlig, og det samme er kveldsarrangementer som konserter og elevunderholdning. En overnattingstur betyr en eller flere søvnløse netter for læreren. Midler til denne ekstrainnsatsen finnes ikke, men noe avspasering kan tas av den ubundne tiden. Likevel drar lærere på turer fordi det styrker klassemiljøet og elevenes innstilling til skolen. Det kreves en viss idealisme for å jobbe i skolen! Lærere er fleksible og oppofrende for å få hjulene til å gå rundt.

Spørsmålet om kontortid for lærerne kommer som regel i sammenheng med diskusjonen om lærerlønningene. Det vil bety at vi binder mer av den ubundne tiden. Dette ønsker atskillige lærere, men forutsetningen er at vi får kontorer. 30 lærere kan ikke dele en telefon, og hver lærer må ha sin egen kontorplass.

Et annet moment er at lærerne vanligvis ikke kan bli ferdige med arbeidet sitt mellom kl. 8- 17. Dertil er skoledagen altfor hektisk og full av avbrekk. Vi må ta med oss arbeid hjem, fordi en myldrende skolebygning ikke gir oss anledning til å arbeide med ting som krever ro og konsentrasjon.

En av grunnene til at lærerne på tross av å være en stor gruppe med høy utdannelse taper i lønnsoppgjørene, er at vi ikke har klart å samle lærerne i bred front mot arbeidsgiver. Selv om vi har ulik utdannelse, lærere med 4-årig lærerskole, adjunkter med cand.mag.grad og lektorer med hovedfag (de to siste med 1-årig praktisk-pedagogisk utdanning i tillegg), ser vi at alle gruppene blir tapere. Som lærere forholder vi oss til forskjellige fagforeninger, Lærerforbundet, Lærerlaget eller Skolenes landsforbund. Hver forening har sine hjertesaker. De har ulikt verdisyn og ser forskjellig på skolens oppgave og lærernes rolle. Det er mulig at deres ulikhet bidrar til at det er behov for en ny fagforening som konsentrerer seg om lønnskamp og evner å sette på dagsorden de kampsakene som gjelder alle lærere.

Mange grunner kan anføres til at fagforeningene bør arbeide mer felles. Her er tre:

1. Skolen trenger dyktige lærere med ulike kvalifikasjoner, som viser vitalitet i forhold til barn og unge. Ulik lærerutdanning er et bidrag i så måte. Menneskelig mangfold og bred kompetanse er vesentlig om skolen skal være god.

2. De fleste lærere vil gjøre jobben på arbeidsplassen, men fordi lærerarbeidet er langt mer enn undervisning på skolen, er forutsetningen for å gjøre dette at man har kontorplass på skolen. I dag er det mange skoler som ikke har mulighet til å gi hver lærer egen kontorplass.

3. Samtlige grupper lærere har sakket betydelig akterut i lønnskampen. Bortsett fra at den enkelte lærer og familien kjenner dette daglig, er det en annen følge som har langt større virkning, nemlig signaleffekten. Når en lar de grupper som ivaretar den aller viktigste verdiskapningsoppgaven i samfunnet proletariseres, synker status og selvbilde. Hva betyr det for skolen at læreren som bør være handlekraftig og stolt, nedvurderes lønnsmessig? Så lenge økonomi er målestokk i dagens samfunn, er det en hån at lærerne skal vurderes etter andre diffuse kriterier. Ser ikke myndighetene verdien av at barn og unge oppdras av mennesker som har god selvfølelse, har overskudd og som er stolte utøvere av sitt yrke?

Nå integrerer vi stadig mer krevende barn i skolen uten at midler følger med. Vi tillater stadig flere barn i hver klasse, og gir dem dårlige pulter og stoler. Ventilasjonsanlegg er dårlige. Når lærerne ikke oppdateres faglig, vil følgen være kunnskapssenkning. Læreplanen legger opp til at skolen er en aktiv deltaker i IT-revolusjonen, uten å følge opp med utstyr og kursing av lærerne.

Noe av det mest økonomisk uansvarlige du kan gjøre i Norge i dag, er å utdanne deg til lektor og arbeide i skolen. Det er underlig at det er noen igjen av oss. Men vi er i yrket fordi vi liker jobben vår, er glad i barna og trives sammen med dem. Og vi blir værende på tross av at vi har fagforeninger som ikke makter å tydeliggjøre klart nok hva som er det gode ved læreryrket. Sutring og klaging kommer aldri til å gi oss høyere lønn. Fagforeningene må satse på å synliggjøre lærerjobben og få fram hva en god skole innebærer for den enkelte elev og samfunnet.