Hvorfor tenker vi på Knausgård når vi hører Hot Chip?

Danseglade briter blir alvorlige og maler fram de største følelsene.

|||ALBUM: Lukk øynene. Se for deg at en svartsinnet, skeletal sørlending tar plass blant de danseglade britene i Hot Chip.

Jepp, intet kulturprodukt er trygt for Karl Ove Knausgård-referanser, men det er nyttig å forestille seg dette i møte med Hot Chips tredjeplate.

Forventer du en oppfølger til elektropopsensasjonen «The Warning», vil du nemlig bli svært skuffet.

Alvoret har inntatt gruppen, og med de bredeste penslene maler de fram de største følelsene.

Her er ikke rom for hemninger, balladene kommer over en lav sko, instrumentene er tallrike og effektene skamløse.

Det ender naturligvis ikke smertefritt, men som med Knausgård er det håpløst pretensiøse aldri langt unna det perfekte.

«Alley Cats»
er det vakreste de har laget, og tangerer Erlend Øyes «Unrest».

Beviset for at dette kan sammenliknes med Knausgård mer enn si, Didrik Solli-Tangen, er «Hand Me Down».

Her går de nye elementene, smurfestemme, tromme, piano og strykere opp i en høyere enhet som viser hvorfor Hot Chip er et av få band som kommer unna en slik følelsesorgie med æren i behold.

Hvorfor tenker vi på Knausgård når vi hører Hot Chip?