Hvorfor tenker vi på Knausgård når vi hører Hot Chip?

Danseglade briter blir alvorlige og maler fram de største følelsene.

Hvorfor tenker vi på Knausgård når vi hører Hot Chip?
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

|||ALBUM: Lukk øynene. Se for deg at en svartsinnet, skeletal sørlending tar plass blant de danseglade britene i Hot Chip.

Jepp, intet kulturprodukt er trygt for Karl Ove Knausgård-referanser, men det er nyttig å forestille seg dette i møte med Hot Chips tredjeplate.

Forventer du en oppfølger til elektropopsensasjonen «The Warning», vil du nemlig bli svært skuffet.

Alvoret har inntatt gruppen, og med de bredeste penslene maler de fram de største følelsene.

Her er ikke rom for hemninger, balladene kommer over en lav sko, instrumentene er tallrike og effektene skamløse. Det ender naturligvis ikke smertefritt, men som med Knausgård er det håpløst pretensiøse aldri langt unna det perfekte. «Alley Cats» er det vakreste de har laget, og tangerer Erlend Øyes «Unrest».

Beviset for at dette kan sammenliknes med Knausgård mer enn si, Didrik Solli-Tangen, er «Hand Me Down».

Her går de nye elementene, smurfestemme, tromme, piano og strykere opp i en høyere enhet som viser hvorfor Hot Chip er et av få band som kommer unna en slik følelsesorgie med æren i behold.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer