PÅSKEKRIM: Etterforskeren i «Hinterland» har, som påskekrimetterforskere flest, en grei antydning til hvitt i håret. Foto: Promo
PÅSKEKRIM: Etterforskeren i «Hinterland» har, som påskekrimetterforskere flest, en grei antydning til hvitt i håret. Foto: PromoVis mer

Hvorfor velger vi halvbra påskekrim når vi har Netflix?

Valgfrihetens begrensninger.

(Filtermagasin.no): Gla'påske! Jeg har fått en påskeinfeksjon i påskenerven under den rotfylte påsketanna mi.

Gjennom påskesmertene påskesatt jeg i går og så halvbra påskekrim på påske-tv, mens tidligere og mindre smertefulle påskehøytider svirret rundt i hodet.

Påskekrim gir egentlig mer mening som bok, tenkte jeg mens etterforskeren i «Hinterland» kavet rundt på et tomt jorde, slik briter gjerne gjør.

Noe må man fylle påskestillheten med, og tv er jo det folk gjør ellers.

Dermed bøker, når verden ligger påske-øde og man for en gangs skyld har tid og ro til å lese dem, og da gjerne krim, siden det vel er det som leses mest uansett årstid.

Så er det slik at med mindre man kjører lydbok eller kjøper flere kopier av samme roman og leser i samme tempo er bøkene en temmelig usosiale beist.

Det har alltid passa meg ypperlig - påskas fremste verdi er tross alt å være et godteri- og rødvins-påført koma, en tidslomme uten fremdrift, hvor man kan synke sammen som en saccosekk i peisvarmen og hengi seg til ensporetheten.

Slik foregår enhver perfekt påskehyttetur med familien min i nord, eller «hjem for å dø på beste vis», som jeg kaller det (fritt etter Stein Torleif Bjella).

Boka er en annen verden jeg kan dykke inn i helt alene, så lenge jeg gidder å bevege på øynene, samtidig som boka er taus og tar opp liten plass, så den kan leses midt blant slekt og familie og dermed gi illusjonen av å faktisk tilstedeværelse.

Dette er det som er så nydelig med påska: Alle fornøyde og marinerte i hvert sitt selvvalgte koma, men plassert så tett på hverandre at man kan anerkjenne hverandres godmodige apati og ordløst konstatere at «nå koser vi oss».

I blant er det likevel ikke nok. I blant trengs et felleskoma. Dermed skrus fjernsynet i hytta på.

Jeg prøver å huske fordums påskekrim på tv, men alt som når overflata er britiske landsbyer som den jeg så i går, filmet i gråbrune fargetoner, med etterforskere som har varierende grad av gråskjær i håret, kledd i klær som nesten går i ett med nevnte fargetoner og akkompagnert av et par litt overtydelige skuespillere som sier ting som "hellau" og "møøørderd, ju sei?"

Det er en demokratisk underholdningsform, her finnes noe for alle.

Blod for de blodtørstige, gåter for de som ønsker noe å bryne seg på, nok hverdagsdrama til at de som ikke bryr seg om noen hverken blod eller gåter likevel henger med - alt lagt til et realistisk univers så ingen i den eldre garde begynner å snøfte om at «dette blir for dumt».

Og selvsagt er det en festhøytid for alle som liker briter.

Til tross for den årlige orgien av påskekrim som har gått på norsk tv har få av dem faktisk vært norske egenproduksjoner (selv om krimfilmer omklippet til serielengde har forekommet), og enda færre av dem klassikere.

Selv husker jeg best (og med det mener jeg «husker temmelig lite av») «Dødelig Kjemi» fra 1992, som foregikk på et høyfjellshotell hvor folk døde i badstu og Mossad dukka opp på ski.

Da jeg så hytteturen
 i «Mammon» nylig fikk jeg faktisk et lite flashback til den serien.

Men glem kvalitet. Det spilte egentlig ingen rolle hvor minneverdige eller unike krimseriene var.

Verdien i dem var alltid den samlende effekten, alle blikkene som var vendt mot samme punkt i rommet, i utallige stuer og hytter over hele landet.

ELDRE: Hercule Poirot er blitt eldre, men barten er fortsatt like sort.
ELDRE: Hercule Poirot er blitt eldre, men barten er fortsatt like sort. Vis mer

Påskekrimmen var en fellesbegivenhet lagt til et bestemt klokkeslett, den typen masseopplevelse som nå stort sett er reservert for direktesendte sport og musikkonkurranser (men ok, også «Mammon»), ganske enkelt i kraft av at det meste annet som gikk på skjermen var drit.

Påskekrim smakte som marsipan dyppet i den ene statskanalen som var tilgjengelig (TV 2 hadde ikke dekning på vidda), det eneste som ikke var «hvem kan bry seg om dette?»-nisjete eller kjedelig (alle påskenøtt-spørsmål om Wien, noensinne) på tv den kvelden, en tradisjon inni tradisjonen, litt blod til å skylle ned de tørre påskenøttene med.

Kanskje kan man si at fråtsetida påske også var vårt første møte med fråtsefjernsyn.

En serie i tre deler som vises i løpet av tre dager fremfor én gang i uka var temmelig gavmildt, selv om det kanskje ikke høres så mye ut i en tid hvor det å sette av helga til å tråle gjennom to «House of Cards»-sesonger er en reell valgmulighet.

Men akk! Hvor går påskekrimmen i den fragmenterte mediehverdagen vi nå lever i, den hverdagen som folk gjerne forsøker å si noe smart om på seminarer fylt med andre folk som ikke skjønner hvordan YouTube-kanalen til svenske Pewdiepie for lengst har passert en milliard klikk.

Kan påskekrim-tradisjonen på tv overleve valgfriheten, den som nye generasjoner tar for gitt?

Allerede en gang på midten av 00-tallet husker jeg at min personlige påskekrim besto i å spille «Max Payne» på en medbrakt laptop fremfor å orke flere «Hjartet på rette staden»-aktige mord.

Dagbladets Fredrik Wandrup spora forresten nylig selve begrepet påskekrim tilbake til en reklamekampanje for en krimbok i 1923 - det er rett og slett et moteord som ble hengende igjen.

Med alle krimseriene som går året rundt på ørten kanaler (de fleste av dem har nå prima dekning på hytta) føles påskekrim på tv nesten litt overflødig, som et begrep kun egnet til å markedsføre et komprimert oppsamlingsheat av mordmysterier på kanaler hvor de uansett svirrer året rundt.

Så hvorfor er påskekrimmen med oss fortsatt?

Hvorfor får helt greie britiske krimserier oss fortsatt til å forholde oss til et fast klokkeslett selv om de fleste andre (og gjerne bedre) seriene i livene våre nå fortæres når man selv finner det for godt?

Hvorfor kan det kjapt hende at jeg faktisk gjør en innsats for å benke meg med «Poirot» denne påska i stedet for de hundre titlene på Netflix-lista mi?

Kanskje fordi jeg er blitt utgammel og lei av nye ting, den typen som heller søker tryggheten i det fortsatte løftet om en tradisjon inni tradisjonen.

Påskekrim er sidestilt med det årlige Monopol-slaget, med finnbiff, med ufrivillige skiturer.

Det må bli sånn fordi det alltid har vært sånn.

Litt som i en tidligere kommuniststat kommer det kanskje til et punkt hvor man blir sliten av all valgfriheten og drømmer tilbake til en tid da valget allerede var gjort for deg og alt var enkelt.

En tid da man slapp å tygge på nellik-kvister og legge den oppmalte massen inn mot infeksjonen, lik en snusklump, for å stagge smerten.

Av en eller annen grunn har nellikene fra Hindu fungert bedre enn de fra Toro hittil.

Jeg vet ikke hvorfor.

God påske.