Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Hvorfor vente?

Tenk om det er sånn, da, at det er lønna som bestemmer om det er mor eller far som skal ta ut fødselspermisjonen, jobbe redusert, være hjemme med syke barn og fortsatt ha hovedansvaret for familien og omsorgsarbeidet? Vil det ikke da være enklere å gjøre noe med lønna enn å vente på de store, tunge strukturelle endringene?

Likelønnskommisjonen avgir sin rapport 1. mars 2008. Likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen varsler bred høring og oppbrettede ermer høsten 2008. Men hvorfor vente? Vi står foran et hovedtariffoppgjør og det er tid for å aksjonere NÅ. Det er derfor nedslående at likestillingsministeren på Likelønnskommisjonens hjemmeside avslutter kommisjonens likelønnsstafett på en så defensiv måte. «De ulike innfallsvinklene viser at likelønnsproblematikken er kompleks og sammensatt, og at løsningene ofte avhenger av øynene som ser,» skriver hun og konkluderer med at å rette opp ulikelønn derfor ikke vil være gjort over natta, men vil handle om å endre de store, tunge strukturene i norsk arbeidsliv.

Likelønnas historie er begredelig. Allerede i 3. Mosebok slås den ulike takseringen fast: «En mann mellom tyve og seksti år skal takseres til 50 sekel sølv etter helligdommens vekt, og en kvinne skal takseres til 30 sekel.» Denne takseringen ser ut til å ha vært en effektiv rettesnor: I vår kulturkrets de siste tre tusen åra har kvinner hatt en lønn på rundt 60 prosent av menns lønn. Forsørgertillegg har vært en legitim begrunnelse for de store lønnsforskjellene, og fram til 1960-tallet fantes det i tariffavtalene separate kvinne- og mannstariffer. Til tross for uttalt fokus på likelønn i en rekke lønnsoppgjør, ser vi at kvinner fortsatt ikke tjener mer enn 85 prosent av det menn gjør.

Vi mangler ikke dokumentasjon på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn, og mange har forsøkt å forklare hvorfor og hvordan disse forskjellene oppstår. Det er i dag generell enighet om at den store utfordringen handler om det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, og at det arbeidet som utføres hovedsakelig av kvinner, verdsettes lavere enn arbeid som hovedsakelig utføres av menn. Den utfordringen vil i liten grad påvirkes av at kvinner blir mer like menn med hensyn til utdanning og yrkeserfaring. Det er et paradoks at det kvinnedominerte sykepleieryrket, med krav til minst treårig høyskoleutdannelse, gir en lønnsmessig uttelling som i snitt ligger 100000 kroner under det menn med tilsvarende utdanningslengde oppnår i privat sektor. Denne urettferdigheten utfordres heller ikke av den tradisjonelle lavlønnsprofilen LO har gitt likelønnssatsingen i lønnsoppgjørene.

Det er mange grunner til at vi bør fortsette å forsøke å endre det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Ulike tiltak har vært prøvd, uten de helt store resultater. I dag er søkningen til ulike utdanningsretninger mer kjønnsstereotyp enn noensinne. I sykepleieryrket er det 94 prosent kvinner, et tall som lenge har vært stabilt. Noen foreslår å løse likelønnsproblemet med å be jentene velge annerledes, at det er deres egen skyld når de velger seg til dårlig betalte jobber. Men sett at de unge kvinnene tok forslaget på alvor, sett at de valgte seg bort fra helse- og omsorgsyrkene og satset «utradisjonelt» alle sammen. Hvem skulle ta seg av våre gamle? Hvem skulle passe på at du puster under operasjon, eller på forsvarlig vis ta imot barna som kommer til verden? De unge mennene? Da er det nedslående med undersøkelser som viser at mange gutter heller vil gå arbeidsledige enn å gå inn i helse- og omsorgsyrkene!

Mens regjeringen i Omsorgsmeldingen lovet 10000 flere ansatte i eldreomsorgen fram til 2009, vil eldreforliket som nylig ble inngått i Stortinget innebære 60000 nye sykehjemsplasser og omsorgsboliger de neste 20 åra. KS anslår at det trengs minst én ansatt for hver av de pleietrengende, og at den nødvendige opptrappingen vil koste to milliarder kroner hvert år. KS stiller spørsmål ved hvor arbeidskraften skal komme fra og peker på rekruttering til helseyrkene som den viktigste utfordringen. Dette støtter vi. Derfor blir det defensivt og meningsløst å foreslå at jenter skal velge seg bort fra denne sektoren!

Selv om KS unngår lønnsspørsmålet, må det være klart at lønn er en viktig faktor for å rekruttere til pleieyrkene, ikke minst i ei tid da familiemønsteret tilsier at både kvinner og menn må kunne forsørge seg selv. For unge menn er det en selvfølge å ha en jobb med en lønn å leve av – og alt tilsier at slike vurderinger vil unge kvinner gjøre også, og vi må sørge for at det blir en realitet.

Mange aktører i likelønnsdebatten har pekt på at kvinners lønns- og karriereutvikling påvirkes negativt av det å få barn. Prinsipielt kan vi hevde at det er urettferdig at kvinner skal bære dette ansvaret for samfunnets overlevelse alene. Lav reproduksjonsrate er et stort problem i de vestlige land, og en av årsakene er at kvinner tvinges til å velge mellom jobb og barn. I de nordiske landene har vi tilrettelagt for at man kan velge begge deler, og vi har derfor høyere fødselsrater enn mange andre. Men det er også tilfelle at kvinner i langt høyere grad enn menn benytter seg av de velferdsordninger samfunnet tilbyr når det gjelder familie og omsorg. Norsk Sykepleierforbund er derfor enig i målet om en mer likestilt bruk av bl.a. fødselspermisjon, og arbeidslivet må legge til rette for at menn kan ivareta sitt omsorgsansvar i større grad.

Dette er imidlertid et langsiktig arbeid, og resultatet for likelønnsutviklingen er uviss. Derfor er ikke likere fordeling av omsorgsrettigheter på langt nær et tilstrekkelig grep for å løse likelønnsproblemet. Tvert imot vil vi snu argumentet på hodet: Når en mor og far diskuterer hvem som skal ta ut hvor mye permisjon, tilpasse arbeidstida eller være hjemme med syke barn, er det rasjonelt å se på familieøkonomien. Når det er slik i de fleste norske hjem at mannen tjener mer enn kvinnen, blir det et rasjonelt valg at hun – og ikke han – benytter seg av rettighetene.

Det viktigste grepet nå er å øke kvinners lønn og dermed styrke kvinners forhandlingsposisjon på hjemmebane. Gjør noe med lønna, så skal vi se at det skjer noe med bruken av omsorgsrettighetene også!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media