Juks, klapp og klem: Tottenhams Dele Alli omfavnes av sjefen, Mauricio Pochettino. Foto: REUTERS/Hannah McKay
Juks, klapp og klem: Tottenhams Dele Alli omfavnes av sjefen, Mauricio Pochettino. Foto: REUTERS/Hannah McKayVis mer

Juks og moral:

Hvorfor vil egentlig noen jukse seg til topps?

Det er ikke nødvendigvis slik at juksemakere er dårlige mennesker, men de trenger motstand. Vi kan begynne med Tottenham.

Kommentar

Hvorfor vil egentlig noen jukse seg til topps? Fordi vinneren tar alt. Incentivene til å bryte reglene er enorme. Hvis berømmelse, premiepenger, og flere muligheter er innen rekkevidde, er det lett å tillate deg selv noen moralske krumspring for å stikke av med seieren. Det er som kjent ingen som husker andreplassen. Små regelbrudd kan være tunga på vektskåla for både deg og klubben.

En annen forklaring er at juksemakere er dårligere mennesker enn andre. Folk som setter hensynet til seg selv og egen suksess høyere enn respekten for reglene man skal spille etter.

Det kan også være en kombinasjon av de to. Presset for å lykkes er stort når du trener opp mot tusen timer i året for å bli best. Fordi du satser alt av familieliv og vennekrets på å bli den aller beste, er det kanskje enklere å forsvare at man har forsaket alt for idretten, hvis man ender opp med resultater å vise til. Ulovlige hjelpemidler som doping, eller filming i fotball, kan derfor oversees. Det er tross alt ikke utelukkende juks. Man har jobba lenge og hardt for å komme dit man er.

Men det er ikke nødvendigvis slik at juksemakere har dårligere moral enn andre. De er trolig heller et resultat av mulighet, press og kultur. Når ingen rundt deg følger reglene, gjør ikke du det heller. Hvis lagkamerater eller konkurrenter lemper på de moralske krava om fair play, er det enklere for deg å gjøre det også. Utad vil alle fordømme det, innad i miljøet er det stilltiende aksept.

Det er derfor jeg ble forbanna da jeg leste Tottenham-manager Mauricio Pochettinos velsignelse av juks fra egne spillerne. «Diving» Dele Alli hadde atter en gang kasta seg innenfor sekstenmeteren i et forsøk på å filme seg til straffespark. Han ble avslørt og straffa med gult kort, men utover det ble konsekvensen bare fordømmelse i pressen. Burde ikke også klubben, manageren, lagkamerater og supportere reagere med avsky og represalier? Nei, mente «Poch», som forsvarte filming med at spillet handler om å lure motstanderen og dommeren. Seier betyr alt.

Jeg er en av dem som sier «oss» om laget mitt, Tottenham. Da Harry Kane scoret vinnermålet mot Arsenal i forrige uke, sa jeg fornøyd til kjæresten min at «vi» vant kampen. Jeg vil alltid vinne, men ikke for enhver pris.

Det bør heller ikke managere eller supportere gjøre. Når vi velger å tillate juks havner vi fort på et skråplan. Hvis det er lov å filme for å lure motstanderen, vil jukset flytte seg til andre deler av spillet. Hvis vi allerede har akseptert at regler er til for å tøyes og brytes, kommer spillere og utøvere til å ta det et skritt lenger. For ikke snakke om smitteeffekten til aldersbestemte lag.

Det rammer også en uskyldig tredjepart: Spillere som ikke ønsker å bryte regler. Når stadig flere jukser, må også andre følge på for å kunne konkurrere. Resultatet er at vi har bare har flytta grensene for hva som er akseptert, uten at noen egentlig har vunnet grunn. Juks fungerer jo bare så lenge ikke alle andre jukser.

Juksemakere vil alltid være å finne. Og de er vanskelig å stanse, noe vi har sett fra de mange OL-skandalene. Men nettopp fordi det er krevende å avdekke, må vi ikke vike en tomme på moralen. Fordi selv den sterkeste utøver kan være et svakt menneske, må kulturen i idretten gi motstand mot dem som er tilbøyelige til å jukse.

Tottenham-sjefen bør ikke forsvare egne spillere som bryter reglene. Han bør straffe dem. Ikke med bøter, men med moralsk fordømmelse. Supporterne like så. Det er også deres plikt å holde spillets fane høyt – høyere enn seier. Alt annet blir et kappløp mot bunnen der en uverdig vinner til slutt krones som konge. Hvor er moroa i det?