LEDIG PÅ MARKEDET: Arbeidsledighet er mitt helvete, skriver Lars Kristian Selbekk. Foto: Fanatic Studio
LEDIG PÅ MARKEDET: Arbeidsledighet er mitt helvete, skriver Lars Kristian Selbekk. Foto: Fanatic StudioVis mer

Hvorfor vil ingen ha meg?

Å være uten arbeid er det verste som har skjedd. Jeg er kvalifisert, men tilsynelatende uinteressant for arbeidsgiverne.

Meninger

Jeg er i et helvete. Et personlig helvete uten ende. Jeg er på nesten 15. måned uten arbeid, og det har vært den verste tiden i mitt liv!

Nå kan man kanskje si at jeg har levd et veldig skjermet liv, med gode familieforhold og en grei økonomi, men det er fortsatt mitt eget lille personlige helvete. Jeg vil ut, og jeg vil i arbeid.

Med tre intervjuer på 15 måneder kan jeg ikke si at jeg har rundet arbeidssøkerprosessen. Men hvorfor vil ingen ha meg? Det er i alle fall slik det føles. Jeg er tilsynelatende helt uinteressant for arbeidsmarkedet.

Det er ikke slik at jeg søker på alt som ligger ute, men med en mastergrad innen realfag så påberoper jeg meg retten til å velge ut relevante stillinger, uten å være for kresen.

Gjennom denne perioden har jeg opparbeidet meg stor forståelse for at Nav og arbeidsledighet medfører depresjon og lav selvtillit. Jeg har den siste tiden flere ganger prøvd å beskrive meg selv, og kommer opp med feit, ensom og arbeidsledig.

Til tider slår jeg til med å selge meg selv inn som «sjarmerende nevrotisk», og det er på en bra dag. Og dette uten å komme med noen beskyldninger mot Nav for å ha skyld i noe av dette, for jeg vet helt ærlig ikke hvordan Nav fungerer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg har en terskel jeg ikke har møtt enda, som ville ha ført til oppmelding til Nav. Jeg ville følt at jeg hadde tapt da. Jeg har jo tross alt ikke tatt master i filmvitenskap.

I arbeidsledigheten sier mange at de møter veggen. Jeg ser for meg at når man treffer en vegg i høy hastighet, så faller man bakover og blir liggende livløs på asfalten. Det hadde i det minste vært behagelig etter en stund.

Jeg har ikke møtt veggen, jeg har møtt en mur. Jeg har løpt mot en halvhøy mur, hvor jeg har slått knærne, ramlet over, og ut i et kratt. I krattet ligger jeg og kaver, oppskrapet og hjelpeløs, og prøver febrilsk å komme meg opp. Det nærmer seg grensen til hva jeg makter å kave. Uten å ha kommet meg noe sted.

I krattet hvor jeg ligger gjør jeg febrilske forsøk på å finne tidsfordriv og det man kaller hobbyer. En vinbok virket som en god investering, da vin er noe jeg har stor glede av. Mulig at gleden har blitt for stor, eller at gleden er forvekslet med å numme hverdagen.

Jeg har helt nye syn på alkoholisme og hvor lett den er å falle ned i. Vin er deilig. Vin hjelper på en møkk kjedelig dag i arbeidsledigheten. Der i sofaen, med serier streamende forbi og påbegynnende liggesår, ligger jeg lettere alkoholisert og alene i arbeidsledig skam.

Skammen tar over evnen til å utføre enkle oppgaver i hjemmet. Jeg klarer fortsatt å gå på toalettet selv, men har snart brukt to uker på å ta ut av oppvaskmaskinen. Egentlig er den snart tom igjen, for jeg har hatt behov for rene tallerkener, men det er noen tuppeware-bokser der som jeg vet må innerst i det øverste skapet.

Det lar nok vente på seg. Jeg må ligge her litt til.

Jeg lyver litt når jeg kaller meg arbeidsledig, siden jeg sitter med en deltidsjobb på pleiehjem hvor jeg kan jobbe 50 til 100 % i turnus. Men jeg er ikke utdannet helsearbeider, så det er ikke der jeg skal være, eller vil være.

Sjefen min spurte meg en ettermiddag et spørsmål. Seks timer etter satt jeg i et busskur alene med tårer på kinnet med barneskolebarn som tilskuere, uvitende om det helvete som venter dem om de velger feil utdanning.

«Har du lyst til å ta noen vakter her i sommer?», var det sjefen min hadde spurt om.

Det gikk da opp for meg at planen om arbeidslivet med relevant jobb innen de nærmeste månedene hadde slått feil, igjen, for femte gang.

Hadde jeg bare hatt et ønske om å bli helsearbeider. Misforstå meg rett, jeg elsker helsearbeidere, men det var ikke det jeg skulle bli.

Jeg har brukt seks år på universitetet og kjempet meg gjennom til en mastergrad, og nå til ingen nytte. Ingen vil ha meg. Ikke enda i alle fall. Jeg må skaffe meg erfaring. Helst fem år. «Sprit opp CV-en din» står det overalt.

Jeg har ti år med frivillige verv og har jobbet gratis i diverse organisasjoner siden ungdomsskolen. Det virker ikke som det har noen betydning. Det telles ikke som erfaring.

Jeg trodde jeg skulle bli ønsket, men som en nyfødt baby med livet foran seg og uskyldige øyne er jeg blitt lagt på trappa til et barnehjem som ikke lenger holder åpent. Jeg ligger på trappa, og ingen kommer til døra.

Hvis du nå sitter og leser, og tenker «femten måneder! Er vel ingenting», så sier jeg «det driter jeg i!» Dette er mitt helvete, og det er alt jeg har for tiden. La meg svette her i flammene av uønskethet og brenne bort til den verdiløse pølen av atomer som jeg er.

Jeg ER flink. Jeg er det, og det er veldig utypisk meg å synge slik en klagesang. Jeg elsker oppmerksomhet, men dette blir et tåpelig forsøk på å skaffe mer. Jeg har fortsatt troen på at jeg skal klare å klore til meg en jobb som jeg vil ha, og gjøre det godt der.

Tiden fram til det vil være fylt med frustrasjon og engstelse. Jeg er redd dette bare er begynnelsen.

Dette er ingen jobbsøknad, for det ville vært en veldig dårlig en. Dette er et forsøk på å beskrive et nivå av helvete jeg aldri trodde jeg skulle innom. Jeg har utrolig sympati for dem som aldri kommer seg ut av dette krattet.

Hvis jeg hadde klart å snu meg hadde jeg helt sikkert sett mange flere enn meg, og noen som har sunket mye lenger ned. Jeg prøver hardt å holde på en av mine beste kvaliteter: «Jeg vil jobbe, og jeg jobber hardt!»

(Pliiiis gi meg jobb!)