REGNTUNGT: Nattas Oscar-affære har forutsetningene for å bli en dyster affære. Imens venter en gruppe kjempestatuetter på bedre vær i Los Angeles. Foto: Scanpix
REGNTUNGT: Nattas Oscar-affære har forutsetningene for å bli en dyster affære. Imens venter en gruppe kjempestatuetter på bedre vær i Los Angeles. Foto: ScanpixVis mer

Hvorfor vinner ikke komedier Oscar?

Humoren sliter med aktelsen.

• Dagbladet.no dekker Oscar-utdelingen direkte i natt!

OSCAR-UTDELINGEN ER ALVORLIGE saker. I hvert fall i prismessig forstand. Ingen av de fem nominerte filmene til beste film under utdelingen i kveld er komedier, og kun én komedieskuespiller er nominert. I hele Oscar-historien har bare syv rene komedier vunnet for beste film (av 80 mulige), og det er over 30 år siden sist. På mange vis er det nærmeste en humorist kan komme en Oscar-statuett å være konferansier for prisutdelingen. Komikere som Jerry Lewis, Bob Hope, Chevy Chase, Billy Crystal, Steve Martin og Chris Rock har alle gjort sitt for å få publikum til å le oppi alt tungsinnet som preger showet. De er uprisete narrer som underholder et feiret hoff med langt viktigere ting på tapetet enn lav komikk.

Så hvorfor vinner ikke komedier eller komedieskuespillere Oscar? Fra Oscar-akademiet er svaret alltid det samme: fordi det ikke lages gode nok filmer. Det er selvsagt vås. Hvordan kan man da forklare at en av fjorårets suverent beste filmer — Mike Leighs intelligente komedie «Happy-Go-Lucky» — ikke ble nominert til verken beste film, regi eller skuespillerinne. Den unike rolleprestasjonen til Sally Hawkins hadde fortjent en bedre skjebne. Eller hva med Woody Allens «Vicky Christina Barcelona», som også var Allens største kommersielle suksess på 20 år?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er påtakelig at de to gangene den britiske mesteren Leigh har blitt nominert for beste regi, er det med de langt mer alvorstyngede dramaene «Hemmeligheter og løgner» (1996) og «Vera Drake» (2004). Den lettbente «Happy-Go-Lucky» ble i år avspist med en manusnominasjon. Og her finnes et tydelig mønster. Sammen med birollenominasjoner, er manusnominasjoner selve trøstepremien for komediene, og tilnærmelsesvis eneste sjanse til å vinne: jamfør manusseirene til «Lost in Translation» i 2004 og «Sideways» i 2005, samt birollevinnere som Mira Sorvino («Mighty Aphrodite», 1995) og Marisa Tomei («My Cousin Vinny», 1992). I år er oppskriftsmessig Robert Downey Jr. nominert for beste birolle for krigsfilmsatiren «Tropic Thunder».

Humor har slitt med aktelsen i vår vestlige kultur helt siden det gamle Hellas. Av Aristoteles? to bøker om poetikken, overlevde kun hans skrifter om tragedien. Slik satt tragedieforfatterne på et stort fortrinn i form av både en funksjonell skriveoppskrift, samt en godkjenning fra Vestens viktigste tenker fram til moderne tid. Av de mange greske dramatikerne som skrev komedier har bare Aristofanes? skuespill overlevd.

Med dette skjeve utgangspunktet overtok kirken styringen av diktningen i middelalderen. Og den var naturligvis mest glad i tragedien: hele deres grunnlag er jo basert på en av de mest tragiske historiene man kan tenke seg: En uskyldig mann som blir dømt og korsfestet. Noe av grunnen til at våre største humorister er jøder, kan nettopp skyldes at religionen ikke hadde en liknende grunnfortelling og at det aldri fantes en jødisk stat til å holde historiefortellingene i sjakk. For etablissementet — fra middelalderens konger til Oscar-akademiets medlemmer — har valget alltid vært enkelt: en ordnet og dannet tragedie med en klar struktur og moral stryker mer medhårs enn en vilter, uforutsigbar og uskikkelig komedie.

Slik har Oscar-showets humørløshet også en politisk side. Humor er farlig i all sin ustyrlighet og uspiselighet. Å latterliggjøre utfordrer evnen til å le av seg selv, noe mange maktpersoner har vanskelig for. Derfor liker det amerikanske filmakademiets medlemmer seriøsitet, men ikke at det sies noe vesentlig. De liker humor, men av den humrende og ikke gapskrattende varianten. Derfor er den klassiske oscarvinneren de siste 30 årene en film med såkalte forsonende kvaliteter, som «Rain Man» (1988), «Schindlers liste» (1993), «Forrest Gump» (1994) og «A Beautiful Mind» (2001) for å nevne noen spesielt smakløse eksempler. I slikt selskap har mer anarkistisk inspirerte komedier lite å stille opp med.

Men selv de mest lavpannede Hollywood-komediene er ofte langt viktigere og mer treffende portretter av samtida, enn de påkostede og seriøse oscarvinnerne. Halvparten av de seirende de siste ti åra foregår i en helt annen tid enn vår. Kun én av årets nominerte er et samtidsdrama. Mens den pretensiøse og humørløse «Den fantastiske historien om Benjamin Button» snegler seg gjennom et ugjenkjennelig forrige århundre, har for eksempel «Happy-Go-Lucky» noe essensielt å si om hvordan mennesker lever akkurat nå. Det går til og med fint an å argumentere for at den langt mer tullete «Role Models» (norsk premiere i mars) gir et mer presist bilde av vår tid, enn samtlige vinnere av beste film i dette tiåret, med et mulig unntak av «Crash» i 2005.

Å få folk til å le er noe av det vanskeligste man kan gjøre, både som filmskaper og skuespiller. Tenk deg om: når lo du sist skikkelig godt av en norsk film? Men denne kunsten imponerer ikke stemmegiverne i Oscar-sammenheng. Reese Witherspoon fantastiske rolleprestasjon som den Sammy Glick-inspirerte opportunisten Tracey Flick i den geniale komedien «Election» (Alexander Payne, 1999), gikk akademiet hus forbi. Det måtte en seriøs rolle i «Walk the Line» (2005) for å gi den begavete skuespillerinnen en statuett. Har du en hang etter komedier bør du i det hele tatt bytte beite umiddelbart hvis du har oscarambisjoner. George Clooney blir ofte kalt vår tids Cary Grant, og er en av de mest presise komedieskuespillerne i dag. Men han måtte anlegge skjegg, mage og et dystert uttrykk i spionthrilleren «Syriana» (2005) før han fikk Oscar. Coen-brødrene har på sin side hatt en komisk grunntone i alle sine filmer, og vært langt unna en pris. Det er ikke tilfeldig at de til slutt halte inn seieren med sin minst humoristiske film, fjorårets «No Country for Old Men».

Med denne manglende viljen til å anerkjenne filmer med humor, fornekter samtidig Oscar-prisen selve grunnsteinen til filmkunsten. I begynnelsen var komedien. Kinofilmen vokste fram som et komisk medium. Folk gikk inn i mørket først og fremst for å le. På 30- og 40-tallet var det da også langt kortere mellom både komedienominasjonene og komedievinnerne. Latterbomber som «It Happened One Night» (1934), «The Thin Man» (1934), «The Awful Truth» (1937), «You Can?t Take It With You» (1938), og «The Philadelphia Story» (1940) regnes blant filmhistoriens aller viktigste filmer, og var alle med på å prege oscarutdelingene før krigen. Siden tok kampen og alvoret over. Gråværet har ikke lettet siden.

I år har ikke det amerikanske filmakademiet en gang giddet å invitere en komiker til å lede Oscar-showet. Skuespilleren Hugh Jackman skal sørge for at ting ikke blir for viltert. Men det mest bedrøvelige er at akademiets manglende dragning mot humor også bidrar til en ond spiral: For en kommersiell produsent er det nemlig langt mer fristende å satse på et ambisiøst prosjekt hvis en oscarstatuett glimrer som en mulighet i det fjerne. Fordi humørspredere i dag har svært få sjanser til å bli en oscarkandidat, har de ansvarlige lett for å tenke: la oss dumme den ned et par hakk, så når den et yngre, større og mindre sofistikert publikum.

Det er komediens tragiske skjebne.

Ulrik Eriksen er filmskribent.

• Dagbladet.no dekker Oscar-utdelingen direkte i natt!