«MY CITY OF RUINS»: Når Bruce Springsteen drar i gang «My City Of Ruins» i Oslo 21. juli, og får med seg publikum på den enkle, evige og episke frasen «Come on rise up!», er det ikke et menneske i publikum som ikke kommer til å tenke på den verste dagen vi har opplevd. Foto: Alex Brandon/AP/NTB Scanpix
«MY CITY OF RUINS»: Når Bruce Springsteen drar i gang «My City Of Ruins» i Oslo 21. juli, og får med seg publikum på den enkle, evige og episke frasen «Come on rise up!», er det ikke et menneske i publikum som ikke kommer til å tenke på den verste dagen vi har opplevd. Foto: Alex Brandon/AP/NTB ScanpixVis mer

Hvorfor virker det så naturlig at Bruce samler Norge 22. juli?

Asbjørn Slettemark skriver om Bruce Springsteen.

1. AUGUST 1971 sto en rekke av datidas største artister på scenen i Madison Square Garden i New York, med George Harrison som en slags kapellmester for storheter som Eric Clapton, Ringo Starr og Bob Dylan. Ikke noe overraskende med det, den store forskjellen fra vanlige konserter i New Yorks konsertstorstue var at denne gangen skulle ikke billettpengene ned i lommene til feterte rockestjerner.

«Concert For Bangladesh» regnes som tidenes første veldedighetskonsert, og satte standarden for Den Moderne Rockestjernen: Når man når et visst popularitetsnivå, skal man ikke bare berike seg selv eller finansiere eget forbruk av overdrivelser og galskap. Man skal gi tilbake til samfunnet, lokalt som globalt.

NOEN HAR TATT VELDEDIGHET til det nesten komiske. U2-vokalist Bono flyr rundt i privatjet mens han preker om miljøvern og fattigdom, men virker mest opptatt av at de blå solbrillene sitter riktig på nesa når han skal avbildes med Nelson Mandela eller pave Johannes Paul II, eller som da han i juni kom til Losby Gods utenfor Oslo for å møte nobelprisvinner Aung San Suu Kyi og ta henne med i privatjeten sin til Irland.

NORGESAKTUELLE BRUCE SPRINGTSEEN kjører en mye lavere profil. Han blir sjeldent avbildet med politikere, bortsett fra de to gangene han har støttet demokratene John Kerry og Barack Obama i presidentvalgkamp, men har bidratt så mye til veldedighet at den innflytelsesrike organisasjonen MusiCares har kåret ham til Person Of The Year for det kommende året for sine bidrag til alt fra lokale New Jersey-tiltak som Hudson River Sloop Clearwater til giganter som Amnesty og WhyHunger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Foto: Walter Bieri/EPA/NTB Scanpix
Foto: Walter Bieri/EPA/NTB Scanpix Vis mer

- Bruce Springsteen er en begavet renessanseartist av vår tid, en nasjonalskatt og en eksemplarisk humanist, sa lederen i MusiCares Neil Portnow da han annonserte nyheten.

MEN NÅR MAN SER TILBAKE på karrieren til Bruce Springsteen, virker han ikke så opptatt av å fronte veldedigheten for å fremme egen karriere, slik for eksempel Bono og Sting har gjort sport av. Springsteens største eksponeringsbehov er å iscenesette seg selv som folkets talsmann, frelseren i de vonde tider.

Ta for eksempel «Born In The USA», låten som mer enn noen andre satte ord på post-Vietnam-traumet til den amerikanske befolkningen. I kjølvannet av «Hjortejegeren» og lenge før Oliver Stone raste mot både krig og USAs behandling av krigsveteraner i «Platoon» og «Born On The 4th Of July», beskrev Springsteen desperasjonen og fremmedgjøringen amerikanske soldater opplevde via en fjern krig i Sørøst-Asia:

«Got in a little hometown jam
so they put a rifle in my hand
Seint me off to a foreign land
to go and kill the yellow man»

Vis mer

AT RONALD REAGAN BRUKTE låten i valgkamp som et symbol på patriotisme sier alt om låtens samlende kvaliteter og mye om Ronald Reagans evne til å lese en rocketekst og forstå den.

Men «Born In The U.S.A.» var bare forspillet til Springsteen som nasjonens skald. Den ble tross alt sluppet ni år etter Vietnamkrigen var ferdig. Noen tiår seinere var Springsteen kjapt på pletten da to fly krasjet inn i World Trade Center 11. september 2001.

Ifølge et intervju med Rolling Stone i forbindelse med lanseringen av «The Rising», hadde en fremmed mann rullet ned bilvinduet foran Bruce Springsteen noen dager etter 11. september og sagt «We need you now». Dette ga Springsteen en voldsom følelse av ansvar, og allerede på TV-støttekonserten for de etterlatte framførte han en rørende versjon av «My City Of Ruins». Med fire enkle ord satte han tonen for newyorkere og deres vei framover etter tragedien: «Come on rise up». Ved siden av borgermester Rudy Giuiliani ble Bruce Springsteen byens ansikt utad. Ikke bare ansiktet på sorgen, men også mannen som skal samle folket i sorgen og tok dem med videre til et bedre sted etter at sjokket hadde lagt seg og sårene begynt å gro.

SOM ALLE PLATER om håp og framtidsutsikter, har «The Rising» også fått nytt liv i forskjellige sammenhenger. Da Bruce Springsteen spilte på en festival i New Orleans rett etter stormen Katrina hadde ødelagt byen, ble «My City Of Ruins» sangen som samlet folket og pekte framover for en by som hadde bokstavelig talt blitt lagt i ruiner. L.A. Times-anmelder Randy Lewis var på New Orleans Jazz Fest, og tok i bruk store ord for å beskrive seansen:

- Heller enn å henfalle til desperasjon, så søkte - og fant - sangene (til Bruce) forløsning gjennom tro og menneskets motstandsdyktighet.

For mens «Born in The U.S.A.» ble misbrukt av Ronald Reagan, og Bruce kunne påpeke det og stoppe det, er det ingenting som kan stoppe den universelle appellen som «My City Of Ruins» har. Den ble kanskje skrevet som en post-911-sang, men den tilhører nå alle byer som har vært utsatt for et traume. Akkurat som Nine Inch Nails-sjef Trent Reznor gladelig innrømmet at «Hurt» ikke lenger var «hans» sang: Etter Johnny Cash gjorde sin magiske, dødsbejaende versjon, ble «Hurt» countrysangerens farvel med verden.

TO ÅR SEINERE ADOPTERTE Barack Obama «The Rising» som en av sine offisielle valgkampsanger i 2008. Bruce Springsteen hadde også støttet John Kerry fire år tidligere, og i det ultrapolariserte amerikansk landskapet var det egentlig ganske overraskende at Bruce Springsteen tok så tydelig politisk side. The Boss skal samle og forsone, ikke splitte.

Han slapp likevel unna med det, fordi låtene hans går så langt utenpå politisk splittelse. Barack Obama brukte ikke Springsteens tekster for å understreke et politisk budskap, men fikk med seg følelsen av fellesskap og framtid som Springsteen forfekter.

«May I feel your arms around me
May I feel your blood mix with mine
A dream of life comes to me
Like a catfish dancin' on the end of the line
Come on up for the rising»

ALLE KAN JO VÆRE ENIGE
om slike fine ord? Og det er denne samlende effekten og totale fravær av kontrovers som gjør at man drømmer om at Bruce Springsteen skal dukke opp på minnekonserten for 22. juli. Når han klarer å få amerikanere til å stå hånd i hånd noen dager etter terrorangrepene i 2001, må han da være riktig mann for oss også?

Sannsynligvis forstår Bruce Springsteen og hans mektige manager Jon Landau at dersom han bidrar på støttekonserten 22. juli, kommer det til å handle mer om Bruce enn om de 77 ofrene for terrorangrepet 22. juli i fjor. Og derfor holder han seg sannsynligvis unna. Men når Bruce Springsteen drar i gang «My City Of Ruins» i Oslo 21. juli, og får med seg publikum på den enkle, evige og episke frasen «Come on rise up!», er det ikke et menneske i publikum som ikke kommer til å tenke på den verste dagen vi har opplevd.

Det er den påvirkningen Bruce Springsteen og sangene hans har på folk.

Asbjørn Slettemark er programleder og journalist.

FØRSTE GANG PÅ VALLE HOVIN: Bruce Springsteen spilte sin første konsert i Norge i Drammenshallen i 1981. 27. juli 1988 opptrådte han og The E Street Band på skøytebanen Valle Hovin i Oslo for første gang. Seinere har han spilt på Valle Hovin i 1993 (uten E Street Band), 1999, 2003 og 2008. I morgen kveld er de tilbake igjen. Foto: Eystein Hanssen/NTB Scanpix
FØRSTE GANG PÅ VALLE HOVIN: Bruce Springsteen spilte sin første konsert i Norge i Drammenshallen i 1981. 27. juli 1988 opptrådte han og The E Street Band på skøytebanen Valle Hovin i Oslo for første gang. Seinere har han spilt på Valle Hovin i 1993 (uten E Street Band), 1999, 2003 og 2008. I morgen kveld er de tilbake igjen. Foto: Eystein Hanssen/NTB Scanpix Vis mer