KALDT OG SVART: Den amerikanske presidenten Ronald Reagan og Storbritannias statsminister Margaret Thatcher fotografert i Washington i 1981. «Den andre kalde krigen» ble perioden kalt, og var tidsvervet mellom 1980 og 1984 da to supermakter truet hverandre med drøyt 22000 atomstridshoder hver eneste natt, og en hel ungdomskultur malte seg selv, og nesten alt annet, i svart. Foto: AP / NTB Scanpix
KALDT OG SVART: Den amerikanske presidenten Ronald Reagan og Storbritannias statsminister Margaret Thatcher fotografert i Washington i 1981. «Den andre kalde krigen» ble perioden kalt, og var tidsvervet mellom 1980 og 1984 da to supermakter truet hverandre med drøyt 22000 atomstridshoder hver eneste natt, og en hel ungdomskultur malte seg selv, og nesten alt annet, i svart. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Hvorfor virker verden plutselig som et hysterisk nervesanatorium?

Henrik Thune om den globale psykiatriske sykdomsbølgen.

Ta de siste ukene rett før jul: Først en gruppe sinte, unge menn på gata i Oslo. Så nok en ung manns selvmordsmassakre på en skole i USA. Og hele tiden bestialiteten og hatet som fortsatte i Syria. Hvordan oppsummerer man alt dette?

«Følelser i verdenspolitikken», kanskje?

Vel... Det høres sikkert litt for svevende ut, eller til og med litt over kanten intimt, nesten som en sniktitt inn i kammerset til en eller annen drikkfeldig norsk diplomat ute i verden et sted, eller inn bak kontorpulten til tidligere CIA-sjef David Petraeus, mens han skriver nok et erotisk brev til sin biograf, innimellom de skumle spionoppdragene.

Nei, og langt ifra. Alle som har levd en stund vet at følelser og internasjonal politikk overhodet ikke er noe svevende. Det er tvert om noe av det alvorligste og blodigste som finnes, og går rett til marg og bein på den verden vil lever i. Det former hvem vi er, og hva verden blir.

HENRIK THUNE: Artikkelforfatteren er statsviter, tidligere diplomat og seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
HENRIK THUNE: Artikkelforfatteren er statsviter, tidligere diplomat og seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). Foto: Anita Arntzen / Dagbladet Vis mer

Selv tilhører jeg for eksempel en nå nesten glemt generasjon på cirka en halv million nordmenn som ble ungdom i løpet av første del av 1980-tallet. Dette var antakeligvis den svarteste og mest undergangsbefengte tiden i hele etterkrigstida.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Den andre kalde krigen» ble perioden kalt, og var tidsvervet mellom 1980 og 1984 da to supermakter truet hverandre med drøyt 22000 atomstridshoder hver eneste natt, og en hel ungdomskultur malte seg selv, og nesten alt annet, i svart. Eller som generasjonens sanneste stemme, Nirvanas Kurt Cobain, oppsummerte sinnstilstanden noen få år etterpå: «Jeg var akkurat som nitti prosent av alle på min egen alder. Vi hadde foreldre som skilte seg ..., og så var vi absolutt sikre på at vi skulle død i en atomkrig».

Cobains psykiatriske oppvekstskildring var helt presis. I 1984 ble det nemlig foretatt en stor undersøkelse av skandinaviske ungdoms psykiske helsetilstand. Det var en liten gruppe forskere som reiste rundt til 3000 norske og 1000 svenske ungdommer. De intervjuet dem om deres syn på framtida. Konklusjonen var at førti prosent av alle ungdommene led av det psykiaterne beskrev som «dypt negativt framtidssyn», definert som «håpløshet med hensyn til framtidig liv på jorda, inkludert deres egen overlevelse».

Med andre ord: Koblingen mellom utenrikspolitikk og følelseslivet, er tett og organisk. Internasjonal politikk fester seg i kroppen, setter seg i nervene. Og etterpå fletter nervene seg inn i litteraturen, kulturen og verdenssynet, ofte for en hel generasjon. «Krigsgenerasjonen». «Vietnamgenerasjonen». «Irakgenerasjonen». Det er dette det handler om. Det er ikke mulig å forstå Karl Ove Knausgårds selvhatske blikk uten uhyggen i 80-tallets internasjonale politikk. Og det er nok ikke mulig å forstå selvfølelsen til Petter Northug uten 90-tallets naivitet heller.

Men sammenhengene går altså begge veier. Det er ikke bare verden som filtrer seg inn i nervene. Det er også nervene som fester seg i politikken.

Et av de klokeste menneskene fra det 20. århundre, den britiske økonomen John Maynard Keynes, var en av de første som forsto dette. I 1919, rett etter første verdenskrig, beskrev han det han kalte «ydmykelsens politikk». Keynes mente at Storbritannia bevisst forsøkte å ydmyke Tyskland gjennom krigsoppgjøret i Versailles, og spådde (med en nesten skummel grad av presisjon) at denne ydmykelsen ville skape et aggressivt politisk klima i Tyskland og drive Europa ut i en ny storkrig.

Så, følelser har det alltid vært.

Det relevante spørsmålet er likevel dette: Er det noe nytt som er i ferd med å skje akkurat nå?

SANN STEMME: Kurt Cobain i bandet Nirvana oppsummerte sin generasjon med ordene «vi var absolutt sikre på at vi skulle død i en atomkrig». Foto: AFP / NTB Scanpix
SANN STEMME: Kurt Cobain i bandet Nirvana oppsummerte sin generasjon med ordene «vi var absolutt sikre på at vi skulle død i en atomkrig». Foto: AFP / NTB Scanpix Vis mer

For aldri har det psykiske klimaet i verdenspolitikken virket mer overspent og farlig enn de siste årene: Shia- og sunnimuslimer som fortsetter å ydmyke hverandre med gjensidige og bestialske hevntokter i Irak og Syria; tjueåringer full av mørke som forsøker å utslette hele skoleklasser Newtown eller Finland; en gruppe krenkede unge menn i Oslo som lar skjegget gro etter inspirasjon fra Osama bin Ladens arabiske middelklassebevegelse; eller den grandiose og narsissistiske massedrapsmannen 22. juli som ville fylle tomrommet i seg selv ved å konstruere en politisk kampscene der han selv var den største helten.

Til og med den moderate islamistiske bølgen som kommer til syne gjennom den arabiske våren - og dens evangeliske søsterbevegelsen, Tea Party i USA - kan forstås som emosjonelle strømninger som går gjennom verden akkurat nå.

Henger alle disse hendelsene sammen? Er de deler av en samlet global psykiatrisk sykdomsbølge, en felles reaksjon på globaliseringens massive press og hyperaktive omskiftninger? Utryggheten? Ydmykelser? Medievirkeligheten? Alle forandringene?

Det som i hvert fall virker sikkert er at 11. september 2001 var begynnelsen på en ny form for internasjonal politikk. Man kan kalle det «De overspente følelsenes realpolitikk».

UBEHAGET I 80-ÅRA: Det er ikke mulig å forstå Karl Ove Knausgårds selvhatske blikk uten uhyggen i 80-tallets internasjonale politikk. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
UBEHAGET I 80-ÅRA: Det er ikke mulig å forstå Karl Ove Knausgårds selvhatske blikk uten uhyggen i 80-tallets internasjonale politikk. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix Vis mer

Den California-baserte kognitive lingvisten, George Lakoff, er den som mest systematisk har studert følelsens rolle i moderne politikk. Lakoff brøt gjennom den akademiske lydmuren i USA noen år før Obamas valgseier i 2008 da han, som ivrig demokrat, høylytt anklaget det demokratiske partiet for å ha misforstått hva moderne politikk handler om. Lakoff hevdet at demokratenes kommunikasjonsrådgivere var fanget i Opplysningstidens foreldete forestilling om det fornuftsstyrte, rasjonelle mennesket, og velgerne som mekaniske konsumenter av fakta og rasjonelle argumenter. Demokratenes valgkampstrategi var derfor å dytte flest mulig fakta og argumenter på folk i den tro at bare man gir folk den objektive sannheten, så vil meningene følge etter. Men dermed ga demokratene hele den emosjonelle og intuitive delen av menneskehjernen til republikanerne og media, hevdet Lakoff.

Lakoff, som til slutt ble en av de viktigste inspirasjonskildene bak president Obamas legendariske «Håp»-kampanje, mener at den globale politiske arenaen er under total forvandling. Han sier det sånn: «Hjernen er framtidas politiske slagmark. To prosent av hjernen tilhører bevisstheten. Men det er ikke der slaget vil stå. Framtidas politiske slag handler om hvem vinner de andre 98 prosentene, der underbevisstheten og følelsene råder.»

Dette høres muligens litt svevende ut, nesten litt som «følelser i verdenspolitikken». Men kanskje har Lakoff likevel rett? Kanskje tok de gamle opplysningsfilosofene feil om hva mennesket er. Kanskje er menneskers fornuft styrt like mye av følelser og intuisjon som av rasjonelle tanker? Og kanskje er det derfor verden plutselig virker som et hysterisk nervesanatorium. At dagens politikk og politikere rett og slett bare kommuniserer med en liten del av hjernen vår.

Eller som Lakoff også sier det: «Man kan ikke forstå politikk i det 21. århundre med en hjerne fra 1800-tallet.»