Hybrisk realisme

Hybris var navnet de gammel grekerne satte på det virkelige overmot, når mennesker prøver å heve seg over vanlige, menneskelige mål. Når teatersjef Edvard Hoem legger fram stadig større planer for Teatret Vårt i Molde, praktiserer han bevisst og selvvalgt hybris. Han vet det er det eneste realistiske alternativet han har.

  • På fire år skal Teatret Vårt presentere den største Shakespeare-satsingen noe norsk teater har prøvd seg på. Målet er seks til åtte større oppsetninger. Samtidig skal det satses stort på ny norsk dramatikk, og teatret skal sette opp to pasjonsspill som moderne opera i Nord-Vestlandets kirker. Det skal spilles teater både innendørs og utendørs, på turné og på hjemmebane. I tillegg ønsker teatret å drive kontinuerlig verksted for faglig utvikling av unge skuespillere. Målet, som Hoem kledelig ubeskjedent formulerer det, er å bli Norges mest nyskapende teater. Samtidig skal teatret altså by på de store klassiske forestillingene. Pytt pytt.
  • Dette er ambisjoner som kunne brekke ryggen på et nasjonalteater. Det er slett ikke dårlig for et teater med fire fast ansatte skuespillere heller. For å få planene til å gå rundt er Edvard Hoem og teatret hans minst nødt til å:
  • Doble publikumsantallet og billettinntektene. Slik skal man skaffe en million ekstra til årsbudsjettet.
  • Raskt få tak i rike og sjenerøse sponsorer fra Møre og Romsdals næringsliv. Og hvis noen tror byens fisk- og fotballgale lokalmilliardær Røkke stiller opp, tar de feil. Han er allerede spurt og har takket nei.
  • Ansette en gruppe på fire til seks unge skuespillere på toårskontrakter. Det er en helt riktig satsing - men samtidig nok en spiker i kista for tradisjonen med fast ansatte skuespillere ved teatrene.
  • Kalle inn fem- seks dramatikkdebutanter og la dem skrive om kapp for å rekke fram med den nyskapende norske dramatikken teatret skal spille.
  • Men Edvard Hoem vet hva han gjør. Han satser med åpne øyne over evne, fullt klar over risikoen for å brekke nakken.

«I dagens situasjon er det ikke plass til et B-teater i provinsen,» sier Hoem. For skal man trekke unge og gode skuespillere vekk fra Oslo-grytas store grautfat, fullt av strø- og reklamejobber, er regionteatrene nødt til å være ambisiøse. Og skal regionteatrene forsvare sin lokale eksistensberettigelse, er de uansett nødt til å få opp både egeninntekt og publikumsbesøk. Alt stort teater er skapt av overmot. Derfor risikerer Hoem nå en økonomisk fallitt for å unngå den kunstneriske.