Ambisjonen om et mer aktivt statlig eierskap har dominert økonomisidene og herjet regjeringen siden Soria Moria erklæringen ble avgitt for snart to år siden. En næringsminister ble kritisert for ikke å fylle begrepet med innhold, mens den nye mannen, Dag Terje Andersen, har rukket å levere en Stortingsmelding innimellom slagene om utsalg og restruktureringer innenfor de store konsernene hans departement forvalter majoritetsandeler i. Til tross for mange bidrag har debatten vært ført innenfor trange intellektuelle rammer. Det går i stat mot marked, politikkens versus kapitalismens logikk – som om det bare skulle være én av hver av dem.

Aftenpostens ofte innsiktsfulle økonomiredaktør Ola Storeng gir stemme til den innsnevrede snusfornuft når han i sin avis den 25. mai postulerer at «…staten er dømt til å velge mellom å være en svak eier eller en dårlig eier».

Er det virkelig slik? I rapporten «Krevende eierskap» som Fafo utgir om kort tid spenner vi ut en større matrise. Den har to viktige utgangspunkt som det ikke er plass til i det vanlige skjemaet. For det første at kapitalismen har mer enn én logikk, og for det andre at staten kan organisere sitt eierskap på en måte som favoriserer kompetanse og ikke politisering.