Livets spørsmål: I Hanne Ørstaviks nye roman har hun tatt utgangspunkt i sine egne spørsmål om livet. Boka handler om forfatteren Siv, som har dratt til England. Der prøver hun å leve et liv uten vilje. Foto: Håkon Eikesdal
Livets spørsmål: I Hanne Ørstaviks nye roman har hun tatt utgangspunkt i sine egne spørsmål om livet. Boka handler om forfatteren Siv, som har dratt til England. Der prøver hun å leve et liv uten vilje. Foto: Håkon EikesdalVis mer

«Hyenene»

Les utdrag fra Hanne Ørstaviks nye roman her.

• Les intervju med Hanne Ørstavik her.

Om natten sitter hun foran pc-en med høretelefonene på og ser filmopptak av hyener på YouTube. Det er lyden av dem, hvordan de skriker, når de jakter, som pinte dyr, som var det de selv som ble jaktet på. Hun hører lyden, hun ser på filmen, opptakene er gjort i mørke, med en lyskaster mot flokken når den angriper.
Hun lurer på om det faktisk var sånn, at de hadde lyset på mens de filmet, eller om det er et digitalt lys, som sto på under opptaket, som ikke lyste ut, men inn, i filmen, og som først etterpå ble slått på, i det hun ser nå. Slettene rundt, de gulsvidde savannene som hun vet ligger der, er umulige å se. Hun tenker ikke på dem, heller, mens hun ser filmen. Da ser hun bare inn i kretsen av lys, hører de forpinte hvinene, mens de river løs biter av byttet, dyret, som ligger der, som beveger seg, som fortsatt er levende.

Hun legger seg til slutt på sofaen, sovner.
Nå er det morgen, det er sol. Hun går bort til vinduet. På den andre siden ser hun hus som ligner det hun bor i, det er en bratt gate og husene ligger på hver side tett inntil hverandre oppover, det er hvitmalte murhus, mange har buer ut med vinduer, karnapp-buer ut mot gaten, i det rommet de kaller front room, i første og andre og tredje etasje.  Smale hus, med smale små rom.
Til venstre, hvis hun går ut av huset, ut i gaten, eller bare ut døren, ut på trappen, og ser ned bakken, så ser hun havet. Gaten går hele den bratte veien ned dit, den krysser flere andre veier, en trafikkert et lite stykke nedenfor huset, og så en til, nederst, den store flerfeltsveien som går langs strandpromenaden, som følger kystlinjen, begge veier bortover.
Hun bor nesten øverst oppe. Men hun ser ikke vannet innefra, det er ingen vinduer den veien, vinduene er ut mot gaten, ut mot husene overfor, eller på baksiden, de små avgrensede hagerutene der med jord eller brostein eller busker og roser og små trær. Men det er en slags skrå himmel her oppe, som kommer til syne over den skrå linjen av hus når hun ser ut. En skrå blå himmel, tenker hun ofte. At himmelen her er så blå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som om skyene ikke henger fast. Det blåser ofte så veldig, alt der oppe beveger seg. Hun liker det, det står ikke stille på himmelen. Uansett hvor grått det er, så minner vinden henne om at det finnes noe annet, at det som er, er omskiftelig. 

Det står at hyenene ikke lever i flokk hele tiden. Hun finner det på nettet. De kan streife rundt alene, i dagevis. De jakter alene, eller i små grupper, med mindre det er et veldig stort dyr. Det står at hunnene er mer aggressive enn hannene. Og at det er dem de viser bort, sønnene, de jages av gårde, de må innlemmes et annet sted, i en annen gruppe, nederst i hierarkiet, under en annen hunn enn moren sin. Mens døtrene får bli. Døtrene får vokse opp der, hos moren.
Tenker hun på moren sin? Det er mer som at kroppen er et skall. At inni er det helt tomt. Det er som om det finnes et annet, mulig liv, som hun skulle kunne leve. Men som hun nesten ikke vet noe om, hun tenker ikke på det heller, vet ikke hva hun skal tenke om det, det er mørklagt, stengt.

Men det å komme hit er å nærme seg det i henne. Hun vet det. Og det er alt hun vet, kjennes det som. Men det er noe med fargene. Hun trekkes mot dem. I alt dette hvite, her hun bor.  Fargene har blitt sterkere. Hun ser dem tydeligere, og blir glad av dem. Som om de kommer tettere innpå henne nå, som om de har med henne å gjøre, at det finnes en åpning, som ikke var der før. Butikkfasadene i smågatene i sentrum. Den blå himmelen. Hyenene som skriker i ørene hennes, som om også den lyden er farge, som om lyden er en eksplosjon.

Og det er som med musikken hun har begynt å høre på, det er ikke lenger meningen i tekstene hun lytter til, men rytmen og tonene, klangen, og måten de bruker stemmen på, som en overgang, over i noe annet, som ikke er å fastholde noe, som beveger seg.

Hun heter Siv. Hun bor i dette hvite huset i den lange bratte bakken opp fra havet. Hun låner leiligheten til Sally, en forfatterkollega. De møtte hverandre på en litteraturfestival, fem regntunge høstdager i Nord-Frankrike, for flere år siden. Gikk tur sammen langs en kanal, satt på en kafé og hørte på musikken, fulgte hverandre til og fra gjennom dagene. Siden mailet de iblant, sendte bøker når de kom ut, eller Sally har sendt sine, men Sivs ville hun jo ikke forstå. En gang fant Siv en engelsk diktbok hun kunne gi henne, og noen ganger har hun lagt ved artikler på engelsk, tekster, ting hun kom over som hun ville Sally skulle se. De har aldri besøkt hverandre hjemme før. Sally har reist til Roma på skriveopphold.
Siv har nylig ankommet. Nå går hun rundt i gatene her, som om de er ferske, sprø. Den helt løse følelsen mellom tingene, når ikke noe er vanlig ennå.
Det er som om hun er blind. Hun er ikke blind, men det er som om hun ikke ser. Hva er det hun ikke ser. Det mulige. Det finnes der, hun aner det, hun beveger seg nær det. Men hvordan trenge gjennom. Hva er det å trenge gjennom?
Når vet du at du er gjennom? skriver Sally i en mail. Sånne ting kan Sally si. Hun ville også kunne skrive: Hva om overgangen ikke er en terskel, men mer som en elv, og at du er i den elven allerede. Og at du renner over i det mulige, uten at du merker det, eller at forandringen stiger i deg, av seg selv?

Siv er ikke der. Ikke ennå, ville Sally si. Eller tenke, eller det ville fare gjennom Sally, uten at hun tenkte over det engang, mer som et blad om høsten som flyter forbi, i regnvannet langs gaten, og som hun ser, mens hun tenker på helt andre ting.

For Siv er det som om det er hardere, det å være til, hun selv, bevegelsene hennes, stivere. Det er ikke noe som kommer, som skjer av seg selv. Hun gjør.
Hun tar på seg jakka, et skjerf rundt halsen, hun går ut. Hun står på trappen og ser ned mot havet, ser hvordan det blåser, ser hvite streker av skum og det store blå utover. Oppe ved huset er hun så høyt over alt sammen. Hun begynner å gå nedover.