STIMULERER FORKJELLER: Petter Northug og Marit Bjørgen trekkes ofte fram som forbilder. Prestasjonskonferansen i Operaen i dag stimulerer forskjellsamfunnet, mens all sosialmedisinsk forskning tilrår likeverdsamfunnet, skriver artikkelforfatteren. 
Foto: Terje Bendiksby / Scanpix
STIMULERER FORKJELLER: Petter Northug og Marit Bjørgen trekkes ofte fram som forbilder. Prestasjonskonferansen i Operaen i dag stimulerer forskjellsamfunnet, mens all sosialmedisinsk forskning tilrår likeverdsamfunnet, skriver artikkelforfatteren. Foto: Terje Bendiksby / ScanpixVis mer

Høyere + raskere + sterkere = friskere?

Prestasjonskulturen er en fare ikke bare for menneskets, men også for samfunnets helse.

I dag arrangerer Olympiatoppen og andre topper Prestasjonskonferansen i Operaen. Overskriften lyder: «Hva er det som skaper de store prestasjonene?» Konferansen er for «mennesker og miljøer som skal prestere på absolutt toppnivå innen idrett, kultur og næringsliv». Her skal vi få svar på «hvilke egenskaper har de menneskene som overgår både seg selv og andre?»

21. november i fjor forteller Dagens Næringsliv om «Sjefer i rødt, gult og grønt. Når mellomsjefene i Forsvarsbygg ikke når målene sine, lyser bilde av dem i rødt på store skjermer. Ansatte kaller det gapestokken. For å si det rett ut: Dette er prestasjonsfremmende, sier direktør i Forsvarbygg Pål Benjaminsen. Han står midt i det åpne vrimleområdet i Forsvarsbyggs hovedkvarter i Oslo, og peker på en stor flatskjerm. Der er alle avdelingslederne hans avbildet. For anledningen er seks i grønt og to i gult. Det er ikke verst. Grønt betyr at at avdelingen har nådd månedens mål. Gult betyr grenseland. Men altså ingen illevarslende røde fjes å spore denne måneden.»

Konkurranseøkonomiens forførere krever at ikke bare børsen, men også menneskene skal være all time high - hele tiden. Vi skal være kloner av supermann og superkvinne: effektive, produktive, kreative og prestere ekstraordinært - hele tiden. Det olympiske motto: høyere, raskere, sterkere er overført fra de ekstreme idrettsutøverne til den alminnelige folkesjelen. Du må være en vinner, helst nummer 1.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dyrkingen av styrke er sterkest i næringslivet, toppidretten og høyrepartiene. Men sansen for overmennesket ligger også i skjul i sosialdemokratiet. «Det er typiske norsk å være god!» lanserte Gro som nasjonalt slagord i nyttårstalen i 1992. Med god mente hun ikke snill. Hun mente vinn, prestér. Da Jens Stoltenberg i nyttårstalen 2006 skulle si noe godt om innvandrerne, trakk han fram to ungdommer fra Lørenskog videregående skole som begge hadde fått 18 seksere og nå studerer medisin ved Universitetet i Oslo. Like før jul sto Stoltenberg på Sørpolen og ropte: Norge trenger flere helter! Han har ikke lest Bertolt Brecht: «Ulykkelig er det landet som trenger helter.»

Det er farlig for mennesket å ville for mye. Det er mange i Norge i dag som strekker seg for langt, som ikke finner likevekten mellom krefter og krav. Brutte drømmer og trøtte nerveceller er vanlige årsaker til legesøkning. Vi har 100 000 uføre på grunn av psykisk sykdom. Et økende antall unge menn «forliser» livene sine i 20-års alderen. Forbruket av lykkepiller har økt 500% på ti år. Ekstreme ambisjoner og prestasjoner brenner mennesket ut. Prestasjonskonferansen vil at vi alle skal gå på melkesyre. Da får vi sure og stive liv.

Det farlige med å velge høyere, raskere, sterke som livsmotto er at du ikke blir mett, bare trett. Du blir aldri seierherre i en vinnerkultur hvor gullet fordeles etter sammenlikning med andre. Det er alltid noen som er flinkere, vakrere, får mer applaus, blir rikere, er mektigere og pumper mer jern enn deg.

Prestasjonkravet truer også menneskets verdighet. Å bli sett og godtatt som meg, med mine anlegg, mine grenser, mine svakheter - er en vesentlig helsekilde. Prestasjonsimperativet frister oss til å legge målene så langt borte at vi aldri når dem. Da blir veien brolagt med skuffelser, nederlag og mindreverd.

Til alle tider har guder, tenkere og leger anbefalt harmoni, balanse, likevekt. Resepten mot prestasjonshysteriet har Seneca, størst blant stoikerne, gitt oss: Du må forsone deg med det ufullkomne, trives med feil, være glad i deg selv som god nok. Aristoteles ga samme råd: det gode liv finner vi ved å følge aurea mediocritas, den gylne middelvei.

Prestasjonskulturen er en fare ikke bare for menneskets, men også for samfunnets helse. Flinkhetsraseriet skader samfunnshelsen ved å sortere mennesker i flinke og uflinke, vinnere og tapere. Flinkhetsraseriet skaper splittelse og rangering mellom menneskene i stedet for samhold og likeverd. Det er kun konkurranseøkonomiens smale og kresne menneskekrav som får gyldighet. De som ikke vil eller makter å delta i høyere-raskere-sterkere-dansen, blir dømt ned.

Prestasjoner i verdensklasse som de dyrker i Operaen i dag, krever ofte at mennesket går inn i dyp egosentrisitet. Overskuddet må gå til deg selv, ikke til andre. Omsorg, hjelpsomhet, å bruke tid og krefter på flokkene dine - er neppe framtredende egenskaper blant «de menneskene som overgår både seg selv og andre.» Å pushe prestasjonskulturen kan gi oss et hardere og kaldere samfunn.

Forskjellen øker i kroner og ører mellom folk i Norge, men mer alvorlig er det at forskjellen øker i selvbilde og sosial respekt. Når jeg reiser rundt i kjelleretasjen i Det norske hus og møter de menneskene som maktene herjer med, er melding klar: Det er ille å være fattig på penger, men det jævlige er å være fattig på følelsen av å bli godtatt og å finne mening i det menneskelige fellesskap. Å bli stemplet ikke god nok, ikke brukbar i skolen eller i arbeidslivet gjør noe farlig med et menneskes syn på seg selv og samfunnet. Et slikt tap av verdighet og tilhørighet legger mennesket åpent for rus, sykdom og tidlig død.

BEKYMRET: «Det er farlig for mennesket å ville for mye,» skriver Per Fugelli. 


Foto Agnete Brun
BEKYMRET: «Det er farlig for mennesket å ville for mye,» skriver Per Fugelli. Foto Agnete Brun Vis mer

Prestasjonskonferansen stimulerer forskjellsamfunnet, mens all sosialmedisinsk forskning tilrår likeverdsamfunnet. I samfunn med høy grad av sosial utjevning blir folkehelsen god. Det helsebringende samfunn skaper og deler verdighet, trygghet og godtaking i flokken - uavhenging av prestasjon, pynt og makt. I samfunn med store forskjeller mellom folkegrupper blir helsen dårlig. Her blir mer utstøting, fornedring, aggresjon, vold, rus og kriminalitet.

Jeg er ikke i mot at mennesket tar sine anlegg i bruk. Tvert om tror jeg på sangen som sier:

«Å leva, det er å elska

det beste di sjel fekk nå.»

Men jeg advarer mot å forgylle ekstreme prestasjoner og opphøye overmennesket.

I invitasjonen til Prestasjonskonferansen i Operaen loves det sang. Kan jeg få anbefale siste vers i Mellom bakkar og berg:

Lat no andre med storleiken kivast

Lat dei bragla med storleik og høgd

Mellom kaksar eg kan ikkje trivast

Mellom jamningar helst eg er nøgd.