Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Hyggelig

I år har alle i Norge fått nytt etternavn, men vi later som ingenting.

EN VITS: Det er ikke lenger nok å vise at du er i godt humør. Du må sette tegn og ord på det. Hvis du drister deg til litt vennlig ironi i en e-post, må du føye til et kolon og en parentes-slutt for å flagge at vitsen din er en vits. Illustrasjon: Flu Hartberg
EN VITS: Det er ikke lenger nok å vise at du er i godt humør. Du må sette tegn og ord på det. Hvis du drister deg til litt vennlig ironi i en e-post, må du føye til et kolon og en parentes-slutt for å flagge at vitsen din er en vits. Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Meninger

Det var visst ikke nok at de viktigste og mest interessante menneskene i Norge fikk nytt fornavn. (Og merkelig nok heter de alle Farmen.) Nei da, samme år måtte alle i hele landet få nytt felles etternavn. Jeg snakker selvfølgelig om Hyggelig. Det er i hvert fall slik vi presenterer oss nå.

Nå er ikke jeg den som har noe imot språklige trender, eller trender generelt. I løpet av de siste tiårene har jeg gått på aerobic, jobbet i nærradio, kjøpt wok, vært på spa og deltatt på quiz. Jeg har skrevet sang for Afrika, startet uavhengig plateselskap, stått bak disk og laget cappuccino, forsøkt meg på standup, rundet tre Burnout-spill på PS2, knasket homøopatiske piller, vært på restaurant og spist rå reker med granbar, skrevet raptekster, tatt skikurs, tilhørt bilkollektiv og drukket kaffe av et pappbeger mens jeg spaserer. Jeg har gjort det meste unntatt å åpne en Twitter-konto. Der satte jeg en grense. Men nå har jeg tatt meg selv i å møte mennesker for første gang og kalle meg «Knut Nærum Hyggelig».

Det vil forhåpentlig ikke gjenta seg. Dels fordi jeg ikke heter det, dels fordi jeg ikke har lyst til å si det.

Jeg har ingenting imot fremmede. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg aldri møtt nye mennesker. De aller fleste av dem er bra folk. Men hyggelig er det muntlige språkets svar på smilefjespesten, denne uskikken som har fått flere generasjoner skrivende mennesker til å avslutte enhver korrespondanse med en liten klyse ortografiske tegn, av frykt for at mottakeren ellers vil tro de er sure. Jeg blir ikke sur om jeg får en beskjed uten smilefjes. Derimot gjør smilefjes meg sur. De er skriftspråkets svar på barneleker med lyd. Tilsvarende er jeg skeptisk til «hyggelig»-fenomenet. Det later til at folk tror at den som avstår fra å si «hyggelig», ikke syns det er hyggelig å møtes. Som om bare «Knut Nærum» uten et Hyggelig til slutt er ensbetydende med «Knut Nærum, og jeg skulle ønske jeg var et annet sted.» Det ønsker jeg bare en sjelden gang. I hvert fall ikke hver gang.

Det er imidlertid ikke lenger nok å vise at du er i godt humør. Du må sette tegn og ord på det. Hvis du drister deg til litt vennlig ironi i en e-post, må du føye til et kolon og en parentes-slutt for å flagge at vitsen din er en vits. Møter du noen for første gang, må du si at det er hyggelig. Det er dobbelt skremmende. For det første er jeg redd for å begynne å si det. For det andre er jeg redd for at min frykt for ikke å virke tilstrekkelig positiv skal få meg til å smøre for tjukt på. I så fall risikerer jeg å høre meg selv si «Knut Nærum, drithyggelig».

Ingen ønsker å leve i et samfunn hvor den som ikke uttrykker sin støtte til FNs menneskerettighetserklæring hver gang hun åpner munnen, automatisk blir regnet som en motstander av menneskerettigheter. Ingen ønsker at enhver muslim som ikke tar avstand fra IS hver gang hun skriver et debattinnlegg i Aftenposten, blir mistenkeliggjort som hemmelig agent for salafismen. Vel, nesten ingen. Det kommer an på hvem du snakker med. Hyggelig

Vi lar oss påvirke og forandre. Det merkelige er hvor fort vi venner oss til forandringen og tror vi alltid har vært sånn. I 2014 er det vanskelig å tenke seg at det norske folk en gang har praktisert innerøyking. Eller at man for få år siden pleide å kjøpe filmer på VHS. Eller at man kunne møte fremmede uten å fortelle dem at det var hyggelig. «Hyggelig» er det nye «tenkt til å» eller «spørre spørsmål». Ikke for at det - som dem - er direkte feil, men fordi mange sier det og de fleste av dem tror de alltid har sagt det. Som de berømte pingvinene på isflaket: En av dem hopper opp av havet, alle andre følger etter og ingen av dem innrømmer å noen gang ha vært i vannet. «Våt, nei? Aldri vært våt.»

Språket vårt, særlig det muntlige, er påvirkelig og flyktig. Selvfølgelig er det slik, språket skal knytte oss sammen med andre mennesker. Det er det vi har ord til. Hadde vi ikke hatt ord, måtte vi ha gjort som apene og heller styrket samholdet i gruppa ved å plukke lus ut av pelsen på hverandre. Når flere mennesker bruker de samme ordene om de samme forholdene, styrkes de sosiale båndene mellom dem. Nettopp fordi ønsket om å høre til er så sterkt hos oss, er det fort gjort å si ting som man ikke står for, ting man egentlig mener er feil eller til skade for språket og samfunnet. Som å omtale samboeren som «Regjeringa» bare for at gutta ikke skal tro en liker det mennesket en har valgt å bo sammen med. Eller å kalle alminnelig trosutøvelse for «snikislamisering» for å tekkes potensielle velgere.

Jeg syns det er hyggelig å møte folk, selv om jeg ikke sier det. Forhåpentlig vil min trivsel gå fram av sammenhengen. Kanskje mennesker vil tenke: «Det virket som om han ikke hygget seg, men han er fremdeles her. Kanskje han har det greit likevel.»

I matematikken er det sånn at to minus blir pluss. I språket er det sånn at ett vedvarende og påtvungent pluss blir minus :-)

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling