Hyklerdødaren

Han sang «Ængel med skit på vingan» og ble bannlyst av kristenfanatikere. - De sa jeg var antikrist, men det var hyklerne jeg ville ta. Slikt får en til å bli humanetiker.

Tore Hansen, opprinnelig fra Hammerfest og tidligere frontfigur i suksessbandet Unit Five, rister på hodet av trusselbrevene han og bandet fikk etter utgivelsen av «Ængel med skit på vingan».

- Det var ganske morsomt. Skikkelige «khomeinibrev», de fleste poststempla på Vestlandet, ler Hansen, som på ingen måte bærer nag til vestlendinger av den grunn. Men litt har nok erfaringen preget ham likevel.

- Jeg er humanetiker. Nå ønsker jeg Jens Brun-Pedersen hjertelig velkommen som informasjonssjef hos oss.

Det ble for lav takhøyde og for mye utrivnad og spetakkel i statskirka etter Hansens mening.

- For meg er det også et prinsipp at jeg ikke vil stå i noen klubb jeg ikke har meldt meg inn i sjøl.

Om det var «Ængel med skit på vingan» som skapte kristenopprør, så er det helt andre slåtter Unit Five huskes for.

- «Æ e nordlænning, æ», «Vit at jeg elsker deg» og «På hver sin kant av landet» var de største. De går fortsatt mye i radio, sier Tore. Han har forstått at «På hver sin kant av landet» nærmest er blitt en salme for alle som avtjener verneplikten eller studerer i én landsdel, mens kjæresten er i en annen.

Fortsatt blir han gjenkjent, både på utseende og på stemmen, til tross for at Unit Five dro inn årene midt på 80-tallet, og Hansen forlengst har lagt solokarrieren på hylla for å administrere andre artister.

- Når noen tar kontakt er det ofte veldig hyggelig. Det viser at noe av det vi lagde i Unit Five faktisk har overlevd. Og det til tross for at flere musikkanmeldere la oss for hat, ler Tore.

- Vi følte oss aldri velkommen blant «viterne», men det tok vi ikke tungt. Vi møtte en enorm varme fra dem vi spilte for, og dessuten har jo sangene overlevd musikkavisene som hatet oss, fastslår Hansen.

- Hva var det ved sangene som gjør at de fortsatt huskes, spilles og synges av vanlige folk?

- Det er vanskelig å si. Jeg skrev dem jo sjøl. Kanskje det har sammenheng med at jeg skrev om det som opptok meg, og trolig mange andre også. Kjenner folk seg igjen er mye gjort. Sangene var enkle, ikke konstruerte. Jeg prøvde ikke å være noen annen enn meg sjøl.

Det hender fortsatt at han tar fram gitaren, synger en trall og koser seg med det. Men den som eventuelt skal prøve å overtale ham til et comeback kan møte motstand.

- Nei, det der er jeg ferdig med. Og ikke vil jeg konkurrere med artistene våre i NAMA, heller! Men privat har jeg stor glede av å synge og spille fortsatt.

I dag jobber han med alt fra management og booking til tilretteleggelse av større arrangementer for oppdragsgivere som vil markere noe spesielt på en måte som vil bli husket.

- Noen kaller det events... Men hva er galt med evenementer, undres Hansen, som til tross for 20 år i hovedstaden fortsatt tviholder på dialekten hjemmefra. Det hører også med til historien at han er blitt «beskyldt» for å være fra såvel Bodø som Stokkmarknes. Men da har folk blanda korta og fått med et helt Zoo, og kanskje en Ketil Stokkan attpåtil.

De fem i Unit Five treffes fortsatt av og til. Til tross for at de bor «på hver sin kant av landet».
- Klart vi møtes. Men ikke for å mimre. Vi er mer opptatt av å snakke om hvordan vi har det i dag. Dét er mye mer interessant. Det som var er over.