BOMBESIKKER: Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre.
BOMBESIKKER: Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre.Vis mer

Hykleri, hyklera!

Norges krig i Libya må granskes.

Meninger

Våren 2011 gikk Norge til krig mot Libya. I løpet av fire måneder slapp seks norske F-16-fly i alt 567 bomber over Libya. Norges rolle var betydelig, ikke minst fordi våre piloter gjennomførte oppdrag mot viktige og risikable mål. President Obama omtalte det norske bidraget som meget slagkraftig og verdifullt. Knapt noen snakket om hvor mange liv — sivile og militære — som gikk tapt på grunn Norges bombetokter. Raskt ble vår krig i Libya gjemt i et mørkt skap. Tausheten lå over landet som et lavtrykk på Vestlandet. Libya fikk synke ned i borgerkrig, kaos og nød. Vi hadde gjort vårt. Resten var andres ansvar.

Libya-krigen viser hvor vanskelig det er for både politikere og medier å lære av sine feil. Det fantes ikke motforestillinger da Stoltenberg-regjeringen vedtok krig etter noen raske konsultasjoner på mobiltelefon. Noen kritiske synspunkter kom heller ikke fram da Stortinget drøftet Libya, fem dager etter at de første norske F-16-flyene var på plass. Noe seinere vedtok SV støtte til krigen på sitt landsmøte. Norske medier var for å gripe inn. Også Dagbladet som samtidig advarte mot å gå lenger enn FN-resolusjonen som var grunnlaget for militæraksjonen.

Det sies at det er lett å være etterpåklok. Men det er enda lettere å nekte å lære av egne feilgrep. Nå er Libya i fullstendig oppløsning, og et av resultatene er at landets flyktninger står ved Europas og Norges grenser. Ap-leder Jonas Gahr Støre, som var utenriksminister under krigen, mener Norge ikke har noe spesielt ansvar for Libya-flyktningene. Slik avrundes bildet av det offisielle Norges holdning til deltakelsen i Libya-krigen. Vi vil ikke granske grunnlaget for beslutningen om å sende bombefly. Vi vil ikke vite mer om bombingens resultater. Vi er ikke interessert i hvordan deltakelsen i krigen påvirket destabiliseringen av Libya. Vi har ikke noe ansvar, og det er derfor ingenting å granske.

Den konkrete situasjonen som utløste militæraksjonen i Libya, var frykten for at Kadhafis styrker ville igangsette et folkemord mot opprørerne i byen Benghazi. FN-resolusjonen åpnet for bistand til å hindre en humanitær katastrofe. Da den norske regjeringen satte strek for bombingen, var det klart at den hadde fått et omfang og en retning som var i strid med enhver rimelig tolkning av FN-mandatet. Historikeren Terje Tvedt har pekt på dette som en av flere grunner for en offentlig gransking av det norske bidraget. Kravet om en bred gransking får vår støtte. Her blir en ofte gjentatt sannhet meget konkret: Den som ikke lærer av historien er dømt til å gjenta den.