Hylende morsom

I første halvdel av «Bridesmaids» lo jeg så tårene trillet. I andre halvdel tok det sentimentale overhånd.

FILM: Selvsagt er «Bridesmaids» morsom fordi det er uvant å se kvinner smelle til med rå kroppshumor: Endelig har jentene fått sin egen diarékomedie – i brudekjole! Men det meste av humoren har sitt utspring i et hikstende godt manus (jeg leser filmsitatene på imdb.com dagen derpå og ler fremdeles høyt) og perfekt komisk timing fra et knippe talentfulle skuespillere.  

Kristin Wiig (med farsnavn fra Sogn og Fjordane) er involvert på begge sider. Hun skrev manuset sammen med sin venninne Annie Mumolo og hun briljerer i hovedrollen.  

Håpløs forlover  
Annie (Wiig) er over tretti, barnløs og singel i Milwaukee. Hun åpnet bakeriet Cake Baby, som gikk konkurs under finanskrisen. Bilen hennes er en skranglete, tilårskommen Toyota, hun bor sammen med et overvektig, britisk søskenpar, jobber bak disken hos en gullsmed og er tredjeelskerinnen til en rik kjekkas (Jon Hamm), som etter sengehyggen sier, «This is so awkward. I really want you to leave, but I don't know how to say it without sounding like a dick.»  

Annie får hendene fulle når Lillian, hennes beste venninne siden barndommen, skal gifte seg. Som forlover har Annie ansvaret for utdrikkingslaget, men her får hun uventet hard konkurranse fra Helen (Rose Byrne), den vakre kona til brudgommens sjef. Mye av filmens elleville komikk oppstår fordi Annie og Helen konkurrerer om å vise hvem som er brudens beste venninne. Av de andre brudepikene er Megan (Melissa McCarthy) den beste. Hun er skremmende lik Ricky Gervais, proppfull av energi og dundrende sprø.

Sentimental  
I andre halvdel ønsker man å minne oss om alvoret som ligger i bunn. Vi får et unødvendig langt parti der tempoet settes ned, Annie har en dumsøt affære med politimannen Nathan (Chris O’Dowd, som kunne vært tvillingbroren til Jason Segel) og jentene gråter på hverandres skuldre. Mye av dette hører hjemme i en mer middelmådig film. Vi vet at historien også handler om verdien av vennskap og lengselen etter kjærlighet, det er derfor all rølpingen er så hylende morsom.  

Filmen er produsert av Judd Apatow, mannen bak siste tiårs «bromance»-bølge og er hans største kinosuksess til nå, heldigvis. Som helhet kvalifiserer ikke «Bridesmaids» til en femmer, men første halvdel er verdt hele kinobilletten.