UBERØRT: Hylland Eriksens mange tiår lange kamp for et fargerikt fellesskap, for ghettoer og multikultur, må forstås slik at han simpelthen ikke lar seg affisere av hvilke økonomiske utfordringer høy innvandring eventuelt måtte ha, og om det kan undergrave velferdsstaten, skriver artikkelforfatteren. Foto: Thomas Winje Øijord / Scanpix
UBERØRT: Hylland Eriksens mange tiår lange kamp for et fargerikt fellesskap, for ghettoer og multikultur, må forstås slik at han simpelthen ikke lar seg affisere av hvilke økonomiske utfordringer høy innvandring eventuelt måtte ha, og om det kan undergrave velferdsstaten, skriver artikkelforfatteren. Foto: Thomas Winje Øijord / ScanpixVis mer

Hylland Eriksen har vunnet fram i sin kamp for ghettoer og multikultur

I møte med en virkelighet som dramatisk har forandra seg, fortsetter professoren å ri sine gamle kjepphester – totalt blind for de utfordringene innvandringen har skapt.

Meninger

Er det rimelig å hevde at innvandring til velferdsstaten Norge først og fremst handler om «å bli kjent med fremmede folk», eller likner det mer på å invitere noen hjem til seg og garantere kost og losji, samt helsetjenester til en ubegrensa verdi for hele familien og deres etterkommere?

I VG noen dager tilbake går professor og sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen i rette med Kjetil Rolness og hevder han er sutrete fordi han er «negativt innstilt til innvandring» og ikke positiv nok til flerkultur.

«Der Rolness ser ut til å ønske å holde fremmede folk på avstand, er jeg overbevist om at noe av det viktigste vi kan gjøre i vår tid er å bli kjent med fremmede folk, slik at vi slutter å være fremmede for hverandre.»

Skriver Hylland Eriksen, og reduser altså debatten om innvandringens størrelse og dens konsekvenser til å handle om «å bli kjent med fremmede folk». Jeg spør: Hva er egentlig Hylland Eriksens prosjekt?

For å få et svar på det spørsmålet, vil jeg anbefale å gå tilbake til ei bok han ga ut i 1991 og som heter «Veien til et mer eksotisk Norge». Her beskriver han relativt detaljert det som siden har blitt hans kjepphester og kampsaker.

Men før jeg hamrer løs på teksten vil jeg legge til dette: Hylland Eriksen er en svært god formidler av sosialantropologi, han skriver godt både på norsk og på engelsk, i tillegg er han en likandes kar, og de sitatene jeg trekker ut i dette innlegget yter ikke hele teksten rettferdighet. (Derfor vil jeg anbefale folk å lese hele boka). Når jeg likevel trekker ut disse sitatene, er det fordi jeg mener det forteller noe vesentlig om hvordan Hylland Eriksen tenker.

Noe av det fascinerende med denne boka – som altså kom ut for 26 år siden – er at vi finner nøyaktig den samme typen tenkning som Hylland Eriksen legger til grunn i dag:

«Innvandringsmotstandernes frykt for tap av norsk kulturell identitet er forøvrig aldeles paranoid: Det er da ingen grunn til å tro at vi ville bli mindre norske om vi visste litt om islam! Om vi skal lete etter kulturelle kontekster som vi trenger å beskytte oss mot, er det sant å si mer nærliggende å tenke på parabolantenner enn moskéen på Frogner -- kanskje vi burde gjøre felles sak med muslimene mot USAs kulturelle dominans, heller enn å krangle om islam?»

For Hylland Eriksen er med andre ord det å ta imot og integrere mennesker med svært ulik kultur prega av klanrelasjoner og vektlegging av førmoderne æreforestillinger (noe som gjelder enkelte grupper av muslimer) i en moderne velferdsstat synonymt med å få vite litt om islam. En eufemisme helt på linje med å redusere innvandringsspørsmål til å «bli kjent med fremmede folk». (Før leseren av denne teksten kaster meg inn i båsen av «islamofober», vil jeg be han eller henne om å lese dette innlegget jeg skrev i Dagbladet i 2011.)

Videre i teksten kan en lese at underbefolkning og behovet for arbeidskraft er to av argumentene Hylland Eriksen bruker i boka for å øke innvandringen til Norge:

«Et vanlig argument mot innvandring, som vitner om særdeles slette kunnskaper, er argumentet om overbefolkning. Her presenteres det gjerne et skrekkbilde av en fremtidig verden som en udifferensiert maurtue der Norge er blitt rasert av de millioner av innvandrere som har trukket landet ned til det globale økonomiske gjennomsnitt (man ser formelig for seg en mellomting mellom São Paolo og Bronx). Én ting er at dette ikke vil skje innen overskuelig fremtid, selv om vi tidobler flyktningkvotene. En annen sak er at Norge er i ferd med å bli alvorlig underbefolket. Norske kvinner vil ikke lenger bindes til hjemmet, og de får færre og færre barn. Fortsetter trenden fra 80-årene, vil det i år 2100 være 2,2 millioner nordmenn. Andelen av pensjonister vil vokse eksplosivt etter årtusenskiftet. Vi trenger arbeidskraft.»

Hylland Eriksen presiserer ikke hvor denne arbeidskraften skal hentes fra. Det viser seg for eksempel at sysselsettingen blant innvandrere med afrikansk bakgrunn er på 40 prosent. Over halvparten av dem som er i yrkesaktiv alder, er altså ikke i arbeid. Vi kan trygt slå fast at arbeidskraftargumentet ikke holder mål når det gjelder mange av dem som kommer til Norge.

Ikke engang det at innvandrere samler seg i egne bydeler og danner ghettoer, er noe som bekymrer Hylland Eriksen. Snarere tvert imot, han vil oppfordre til ghettoisering:

«Derfor fortoner ghettobyen seg for meg som et ideal. Innen en slik modell vil det være mulig for alle slags kulturelle minoriteter å bevare sitt særpreg og å beskytte seg mot det moderne samfunns voldsomme sentrifugale dragsug mot kulturell ensretting; her tenker jeg spesielt på massemedienes og reklamens ustoppelige propagandaapparat, og på statens notoriske tilbøyelighet til autoritær assimilasjonsideologi og -praksis maskert bak slagord som "Ja til et fargerikt fellesskap". Denne autoritære ideologien kommer blant annet til syne i den statlige politikken med å spre flyktninger over hele landet for å unngå ghettoer. Logikken synes å være at mennesker er onde, og at det derfor er tryggest å spre dem. Det er iallfall helt sikkert at det blir umulig for en flyktning å slå rot under slike omstendigheter.»

Mye tyder på at Hylland Eriksen på mange måter har fått som han ville. På enkelte skoler i Oslo fins det knapt elever med norsk bakgrunn. Og en undersøkelse fra 2012 viste at over 70 prosent av barna med innvandrerbakgrunn og som begynte i første klasse på skolen, kunne så dårlig norsk at de måtte ha ekstraundervisning. Tre fjerdedeler i denne gruppa var født og oppvokst i Norge.

Men Hylland Eriksen har mer på hjertet. Innvandringen skal også gi oss høyere produktivitet og bedre arbeidsmoral, intet mindre:

«En like opplagt virkning av innvandringen som økt kriminalitet, kan være økt produktivitet i arbeidslivet. Selv små grupper av høyproduktive tyrkiske og pakistanske arbeidere kan bidra til å høyne den allmenne arbeidsmoralen.»

Alle som har sysla litt med produktivitetsspørsmål, vet for det første at er det noe Norge tiltrekker seg, så er det ikke høyt utdanna, men lavt utdanna innvandrere. Og slik er det fordi høyt utdanna mennesker i dette landet er relativt dårlig betalt. Våre velferdsordninger gjør det også mer gunstig for lavt utdanna mennesker å komme til Norge enn til de fleste andre land.

For det andre er det slik at er det noe det å sluse ukvalifisert arbeidskraft inn i norsk arbeidsliv gjør, så er det i alle fall ikke å høyne produktiviteten. Et eksempel som ofte er brukt for å illustrere problemstillinga, er det å ansette billig arbeidskraft på en byggeplass og bruke lavt betalte arbeidere til å bære materialene opp i etasjene snarere enn å installere en dyr heis.

Produktivitetsveksten er vår velstands mor og far, det er den som har gitt oss den velstanden vi omgir oss med i dag. Den er også grunnlaget for den velferdsstaten som gjør at Norge år etter år topper lista over verdens beste land å bo i og den lykkeligste befolkningen. Når et intelligent og belest menneske som Hylland Eriksen har et så lettvint forhold til begrepet produktivitet, må det være fordi han egentlig ikke er interessert i økonomi.

Mye har skjedd siden Hylland Eriksen skrev boka «Veien til et eksotisk Norge». Bare i løpet av de siste tiåra har antallet innvandrere fra ikke-vestlige land fordobla seg og er nå nærmere 400 000. Forskning viser at en ikke-vestlig innvandrer i snitt koster den norske staten over fire millioner kroner – og hver somalier ni millioner. Somaliere har dessuten i løpet av relativt få år gått fra å være en ubetydelig gruppe til nå å være den fjerde største gruppa med innvandrerbakgrunn.

Så vil noen kanskje si at det stort sett er arbeidsinnvandrere som har kommet til Norge og ikke flyktninger. Men det er altså ikke riktig. I 2015 – som var det store flyktningeåret i Europa – var Norge nummer fire på lista over land når en tar hensyn til befolkningsstørrelsen. Vi tok relativt sett imot flere flyktninger enn Tyskland.

Ingen bør være i tvil om at innvandringen til Norge også har vært en berikelse. Problemet er at Hylland Eriksen i møte med en virkelighet som dramatisk har forandra seg, bare fortsetter å ri sine gamle kjepphester – totalt blind for de utfordringene innvandringen har skapt.

Og det er vel nettopp slik en må forstå Hylland Eriksens mange tiår lange kamp for et fargerikt fellesskap, for ghettoer og multikultur, at han simpelthen ikke lar seg affisere av hvilke økonomiske utfordringer høy innvandring eventuelt måtte ha, og om det kan undergrave velferdsstaten. Det beste en kan si om Hylland Eriksens svermerier for det ghettoisering og det multikulturelle samfunnet, er at han i en euforisk rus over egne utopier har blitt blind for de negative konsekvensene av segregering og utenforskap.