Hylland Eriksen tar feil

UNIVERSITETET: I debattinnlegget «Farvel til gaveøkonomien?» i Dagbladet 11. juli i år, tegner Thomas Hylland Eriksen to tydelige portretter av akademikere som konkurrerer om en stilling. De er begge prototyper på gjenkjennelige kolleger, uansett hvilket institutt eller universitet man jobber på. A er den introverte som har publisert mengder i velrenommerte tidsskifter og vunnet priser for sin forskning. Ellers holder han en lav profil. Person B derimot har publisert mindre, men redigert bøker, arrangert konferanser, veiledet en halvt dusin doktorstudenter og får gode studentevalueringer.Som akademikere kjenner vi begge typer, sier Hylland Eriksen - og få er i tvil om hvem de vil ha som kollega. Ja, vi svermer alle avgjort for person B, og det hadde selvsagt vært en fryd å få henne som del av forskerfellesskapet. Desto mer overraskende er Hylland Eriksens konklusjon. Han er nemlig ikke et øyeblikk i tvil om at det er egosentrikeren og unnasluntreren, person A som får jobben! Hva i all verden er dette for en logikk? Hylland Eriksen gjør ikke en gang et poeng av det oppsiktsvekkende i at det alle er enig om vil være det beste for miljøet, ikke inntreffer. Det bare er slik! En slik selvoppgivende og masochistisk holdning er provoserende. De tider i akademia er for lengst forbi, hvor man fikk sin vitenskapelige stilling utelukkende på bakgrunn av en bedømmelseskomités innstilling om den vitenskapelige produksjonen. I dag møter man til prøveforelesning, hvor også studentene er representert i komiteen, og ikke minst, man møter til intervju med representanter for blant annet fakultets- og instituttledelse. Slik finner man ut av folks personlige egnethet, hvilke ambisjoner de har for stillingen, hva de har tenkt å bidra spesielt med til miljøet etc., alt sammen avgjørende faktorer som teller med når den endelige beslutning skal fattes. I mine år som dekan ved NTNTU (1999- 2006) møtte jeg imidlertid ofte nok en vegring i akademia mot å ta i bruk de styreredskaper man faktisk rår over. Hylland Eriksen har rett i at det er mye misnøye og fortvilelse på de akademiske arbeidsplassene. Hvis man utelukkende gir tidsånden skylden, går man inn i rollen til koret i de greske tragediene: Med høye verop ser man katastrofen komme, men er samtidig ute av stand til å gripe inn i handlingsgangen. I dagens akademiske system finnes det selvsagt muligheter til positiv kunnskapsutvikling. Men det nytter ikke bare passivt og feigt la ansettelser skje etter forgangne prinsipper.