NASJONALSTATEN: Hylland Eriksen har lært oss at en nasjon er noe konstruert og forestilt. Det betyr verken at den er falsk, kunstig, dum eller ond. Men den kunne blitt annerledes, og vil forandres. Illustrasjon: Flu Hartberg
NASJONALSTATEN: Hylland Eriksen har lært oss at en nasjon er noe konstruert og forestilt. Det betyr verken at den er falsk, kunstig, dum eller ond. Men den kunne blitt annerledes, og vil forandres. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Hylland Eriksen: Ulv, ulv i fåreklær

Jeg har en demon i nabolaget. Når han ikke selger pølser på Ullevaal Stadion, planter han bomber under nasjonalanlegget.

EN HERRE I FRAKK sykler langs John Colletts Allé i kjent, krumbøyd stil. Høy, tynn, pen, furet, tynnhåret. Femti år, preget av et hektisk liv - ved skrivepulten - og altfor mange sigaretter. En artig skrue, midt imellom storsnutet professor og guttunge med godartet ADHD. Han er flink til å lytte, en liten stund. Om du blunker, har han utgitt en ny bok. Han er noe så sjeldent i Norge som en kjendisintellektuell. Mindre bemerket som donaldist, progrockfan, amatørsaksofonist, hobbybaker og småbarnsfar.

Men, kjære landsmenn, signalementet lyver. Nettopp den blide, snille overflaten - at han selger pølser på Ullevål til inntekt for sønnens fotballag, og dermed lett kan forveksles med et allminnelig, harmløst menneske - gjør han til Norges farligste mann.

BREAKING BAD. Har du sett TV-serien? Den betrodde kjemilæreren Walter White blir narkobaron på si, uten tanke for sitt destruktive bidrag til det amerikanske samfunnet. Universitetslæreren Hylland Eriksen gjør noe lignende - i dagslys, med medienes og myndighetenes velsignelse: Han selger den norske folkesjela til djevelen.

Alarmen har gått, på vegne av vanvittig mange! Om Norge en dag ikke lenger finnes, er det Hylland Eriksens skyld. Av naivitet, opportunisme, livsfjernhet eller ren og skjær ondskap har han lagt landet åpen for muslimsk overtakelse, forskanset seg i en villa nær Ullevål hageby og overlatt integreringsproblemene til ressurssvake i Oslo øst.

DETTE SKREMMEBILDET av en høyst respektert akademiker og debattant, dyrkes for alt det er verdt av innvandringskritikere, også de som ellers har gode, saklige argumenter. Særlig populært er dette sitatet: «Den viktigste hvite flekken består nå i å dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig, slik at den aldri kan kalles majoritet lenger.»

Sukk og stønn. Dekonstruksjon...! Jeg leste Derrida og andre franske postmenn på åttitallet, it seemed like a good idea at the time, men drømte aldri om at termen skulle gjenoppstå som retorisk misfoster i kampen mot innvandring. Kort oppklaring: Å dekonstruere betyr ikke å destruere. Hylland Eriksen har aldri vært noen glad nihilist eller postmodernist. Han snakker om et forskningsprogram, ikke et partiprogram. Han bruker begrepet i løselig, vid forstand om å opplyse et fenomen fra nye sider. Kanskje framstår det da mindre helhetlig og naturlig enn vi trodde?

Jeg er f.eks. etnisk norsk, og dermed i majoritet. Men jeg er også mann, femtiåring, småbarnsfar, nordlending, osloborger, akademiker, artist og mosjonist. Dermed har jeg dekonstruert min majoritetstatus, og trukket fram andre identiteter enn etnisitet - uten å fornekte at jeg snakker norsk, feirer 17. mai, vet hvem Juster er, heier på Northug, smører matpakke og liker hjemmekos. Høres dette farlig ut?

HYLLAND ERIKSEN har lært oss at en nasjon er noe konstruert og forestilt. Det betyr verken at den er falsk, kunstig, dum eller ond. Men den kunne blitt annerledes, og vil forandres. Den kan også forsvinne. Vi bør ha et like kritisk og reflektert forhold til nasjonalfølelsen som vi har til religion. THEs avsløringer av norskhetens «merkverdigheter, motsigelser og mangfold» var et viktig korrektiv til nasjonal selvgodhet på nittitallet - og er det fortsatt. Landsforræderi blir det bare om du tror på rasens renhet eller flagget og korsets ukrenkelighet.

Men det nytter ikke å forklare misforståelsene av dekonstruksjons-sitatet, så lenge noen har politisk nytte av det. Bokaktuelle Asle Toje, den tenkende høyresidens store hvite håp, har lite annet å vise til når han maner fram en «elitekonsensus» som «dikterte» at Norges skulle bli verdens ledende post-nasjon(!), anført av the one and only Thomas Hylland Eriksen, dampende på franske sigaretter.

ENKELTE STOPPER ikke der. Hva var den utløsende årsak til 22.7? Den samme Hylland Eriksen! I forrige ukes famøse Aftenposten-kronikk fastslo Lily Bandehy at professoren ville «dekonstruere demokratiet (sic), noe som fikk dråpen til å flyte over hos massemorderen Anders Behring Breivik.»

Da rant det over i de sosiale medier. Alle tok avstand fra påstanden, men «Facebook-høyre» gikk igjen løs på sitt yndede hatobjekt, sammen med en olm redaktør av Klassekampen. Bjørgulv Braanen er møkk lei av at Hylland Eriksen «disser nasjonen» og dermed gir den bort til høyresiden.

Det utviklet seg til et krakilsk, kverulerende nett-tribunal. Og tiltalte stilte opp på den ene diskusjontråden etter den andre - uvanlig aktiv, tålmodig og imøtegående, selv om ingen av de sureste anklagerne har lest bøkene hans, vil se fornuften eller nyansene i posisjonen hans, eller viser noen interesse for kunnskapen som kunne ligge i faget sosialantropologi. At Hylland Eriksen holder seg oppreist, smiler og orker å diskutere med en slik folkedomsstol, er en bragd.

HVA ER DET MED Hylland Eriksen som vekker så mye aggressjon? Jeg har selv reagert på hans debattstil på 2000-tallet. Ofte har han bortforklart utfordringene ved stor innvandring, og veket unna ved konfrontasjon. Han har også stemplet motstandere, som Steinar Lem (sprer «høyrepopulistisk kloakk») og Hege Storhaug (vil ha «etnisk rensning»).

Men Hylland Eriksen har aldri vært den dumsnille multikulti-profet han nå karikeres som. Allerede i debutboken «Veien til et mer eksotisk Norge» spurte han: «Må jeg like islam»? Han kritiserte den «innvandringsvennlige pressen» og velmenende nordmenns «misforståtte toleranse og absurde kulturrelativisme». Nye landsmenn skal absolutt ikke få ha sin kultur i fred dersom de driver med omskjæring, kvinnevold, trakassering eller annet som bryter med liberale rettstatsprinsipper. Vi må slutte å rope rasisme straks noen peker på negative muslimske kulturtrekk.

HVOR BLE DET av denne Hylland Eriksen? I årets antologi «Motgift» spør han, med referanse til Fjordman og FrPs Tybring-Gjedde: Vil norsk kultur bli utslettet? Og svarer at ingen foreløpig vil forby alkohol og døde griser, og norske matvaner forandrer seg mye uansett. Deretter spiller han sin gamle plate: Nordmenn er ikke like, innvandrere er ingen gruppe, blandingsamfunn er normalt og vi er alle kreoler.

Beroliget? Halvparten av alle nordmenn vil ikke ha flere innvandrere. Like mange mener integreringen har feilet. 10-12 milliarder svis av årlig på stort sett mislykkede tiltak. Ledigheten blant innvandrere er tre ganger høyere enn blant andre nordmenn, og to av tre i den første innvandringsbølgen går på uføretrygd. I følge SSB vil flertallet av Oslos befolkning ha innvandringsbakgunn i 2040. Flere Oslo-skoler er allerede uten etnisk norske elever, Groruddalen opplever «hvit flukt» og mange muslimer ønsker ikke å bli «norske». Samtidig har terrortrusselen fra hjemlige islamister økt, sammen med moralpoliti og jødehets.

ALT DETTE berører Hylland Eriksen knapt med harelabb i en artikkel som gir seg fore å møte bekymringen. Har debattklimaet snudd så mye siden nittitallet, at det nå trengs et innvandringsvennlig korrektiv? Må vi etter 22.7 være forsiktig med å gi Breivik «litt rett»? Det er i så fall tafatt og feigt av mannen som har bedre forutsetninger enn noen til å forklare oss hva som er riktig og viktig innvandringskritikk, og hva som er reaksjonært grums. Så godeste Hylland Eriksen: Du imponerer med hodet, energien og humøret. Vis nå at du også har baller.

Kjetil Rolness. Foto: NINA HANSEN/Dagbladet
Kjetil Rolness. Foto: NINA HANSEN/Dagbladet Vis mer