SKARP: Agnes Ravatn befester sin stilling som en av Norges vittigste og skarpeste skribenter. Foto: SIV JOHANNE SEGLEM
SKARP: Agnes Ravatn befester sin stilling som en av Norges vittigste og skarpeste skribenter. Foto: SIV JOHANNE SEGLEMVis mer

Hyller porno og slakter kvinnebladene

Vittig og skarpskodd dykk i folkedypet fra Agnes Ravatn.

Les Dagbladet Fredags intervju med Agnes Ravatn her.
 
ANMELDELSE: «Mannfolk er interesserte i dreping (inkludert sjølvmord), forplanting, juleøl og dingsar.» Kvinner på sin side er blottet for humor og selvironi, mens de over seksti er paniske i sine forsikringer om at de både er rampete, livsglade og ungdommelige, skal vi tro Agnes Ravatn.  

«Hald kjeft og berre ver gamle» råder tjueåtteåringen. I «Folkelesnad» har hun jobbet seg gjennom 80 ukeblader i den hensikt å finne ut hva som rører seg i folkedypet.

Pornobladene vinner
Det er ingen enkel oppgave for en av Norges morsomste og skarpeste skribenter. I hvert fall ikke når hun nødig vil fremstå som opplagt, gammalmannsaktig og surmaga.
 
Ravatn har en snedig løsning: Pornobladene vinner. De oser godt humør og platt humor, mener Ravatn med visse forbehold:

«Ein blir ufrivillig dratt inn i handlinga. Det siste ein vil når ein ser på eit foto av ei kvinne med to penisar i munnen, er vel at ho skal stire tilbake på deg. Men det gjer ho altså, på kvart einaste bilete. "Sjå! Ser ikkje dette behageleg ut, kanskje!", seier ho. "He-he, ja ... veit ikkje ...," må eg då nervøst svare.»     

Skarpskodd
Kvinner er kvinner verst, og det er kvinnebladene som får det glatte lag etter Ravatns gjennomgang. I lanseringsintervjuer har hun fremstått som forutsigbart politisk korrekt når hun innvender at kvinnebladene er fordummende, overflatiske, objektiviserer kvinnen, etc.

Men Ravatn er en langt bedre skribent enn snakker, noe som egentlig er et kvalitetstegn. Min malapropos erfaring er at snakkeflinke forfattere ofte er dårlige som skrivere.
 
Det morsomme med denne boka, og med Ravatn som forfatter, er ikke nødvendigvis konklusjonene, men alle de pussige omdreiningene, tørrvittige kommentarene, skarpskodde refleksjonene og — heldigvis — selvironien.

Hyller porno og slakter kvinnebladene

Hun har gått vitenskapelig til verks og kategorisert etter lesegruppe. «Tanteblader» som har det formål å la leserne være fornøyd med sine stusslige små liv. Hippe kvinneblader som gir oss dårlig samvittighet for alt vi ikke er. Moteblader som lurer oss til å kle oss ut som sirkushester.  

Modig dame
Ravatn bedyrer at hun ikke vil harselere — det er for opplagt. Hun gir like stadig opp. Som når hun i et alternativt blad leser at meslinger ifølge Rudolf Steiner skal være «en transformerende sykdom som gjør at du vokser som menneske.» Dette på tross av at en halv million barn hvert år dør av meslinger, skriver Ravant og legger til. «Det er vel barn som inst inne ikkje ønskte å vekse som menneske, det då.»

«Eg slit med ei lei kjensle av å sparke nedover i denne gjennomgangen — men dei har jo så infernalsk mange leasarar!» innrømmer Ravatn, og prøver forgjeves å komme nærmere den gåten at 70 millioner lesere årlig kjøper dette vrøvlet.

Som skribent i «Dag og Tid» med sine 7 000 lesere, har hun et problem. Det vet hun. Hun vet også at det er risikabelt  å rakke ned på den folkelige smak i en tid der det nærmest er tabu. Spesielt blant den eliten som later som om de ikke er elite, anført av av Ketil Rollness og co.    

Ravatn skjærer modig gjennom. Hun smisker ikke. Fremfor alt. Hun er utrolig vittig. Og sjeldent velformulert.