Hyllest til en særing

Andy Kaufman lo når det kom til stykket sist - og kanskje best. Den sære, egensindige komikeren døde i 1984 som et halvglemt fenomen, men har nå fått sitt severdige ettermæle av Jim Carrey og Milos Forman.

Han var en utvilsom original, en besnærende personlighet, en vanskelig mann, og Forman/Carrey faller aldri for fristelsen til å gjøre ham spiselig enkel.

Kaufman var ikke engang morsom bestandig. Tvert om er enkelte av hans standup-sekvenser nesten pinlig smertefulle å overvære, slik de her framstilles.

For nordmenn og andre europeere vil det være et problem at Kaufman er relativt ukjent utenfor USA, selv om komiserien «Taxi» har gått på en av våre mindre tv-kanaler. Den gjorde ham berømt i hjemlandet, men var det Kaufman selv var minst stolt over - han hatet hermetisk latter på skjermen.

Mot strømmen

Men hva gjør man ikke for å lure en latter ut av folk, eller for å bli berømt. Andy ønsket fra barnsbein av å bli en skattet komiker, et mål han strebet etter på høyst personlig vis - ved å gi blanke i alminnelige oppfatninger. Han provoserte publikum og gjerne kvinner, iscenesatte intrikate lurerier, brukte sitt uforskammede alter ego Tony Clifton og gikk på alle måter mot strømmen.

Jim Carrey portretterer ham helt riktig og har tydelig innstudert alle Kaufmans fakter og særegenheter. Han har likevel et problem med seg selv. Carrey er Carrey og kommer ikke helt forbi det.

Courtney Love

Det største hinderet i formidlingen av Andy Kaufman er kanskje Kaufman selv. «Det fantes ingen virkelig Andy,» har Milos Forman sagt om sine undersøkelser for å finne kjernen i mannen. Og da har han vel rett. Men det er et problem i et filmportrett som skal gi oss innsyn. Vi sitter og lurer på hva som driver fyren uten helt å begripe det.

«Man On The Moon» er likevel god, troverdig, laget med omsorg og varme for et annerledes menneske - med fine prestasjoner av Courtney Love og Danny DeVito. Ikke minst har R.E.M. levert utmerket musikk.