Hyllest til Mozart og Shakespeare

Vektig Mozart-fortolkning fra Pollini.

CD: Dette er første gang Pollini spiller inn Mozart på 30 år, og absolutt første gang han gjør det uten dirigent. Han leder Wienerfilharmonikerne fra pianokrakken, slik det er blitt gjengs igjen.

PÅ MANGE MÅTER er det en Mozart-innspilling mothårs. Orkestret eksellerer i sin silkemyke strykerklang og litt tunge, fyldige blåserklang, og gjør det så bra som noen gang. De kan dette, også uten dirigent. Men vi hører også med en gang at dette er Mozart-spill i en helt annen tradisjon enn hva vi ellers møter i dag. Fjernere fra for eksempel Freiburg-orkestrets røffe stil med dens rå og ekspressive klangidealer, er det vanskelig å komme. Også målt mot friskheten i Leif Ove Andsnes\' og Det Norske Kammerorkestrets innspilling av nettopp Klaverkonsert nr. 17, er kontrasten stor.Orkesterspillet er som sagt utsøkt og en smule tilbakelent. Men i klaveret er nærværet totalt. Jeg vil ikke si at Pollini står i kontrast til orkestrets tilnærming, det er heller slik at knapt noen matcher Pollinis grep om instrumentet, der hver frase, ja, hver tone pleies med den omhu den fortjener, uten at flyten i satsen anfektes et øyeblikk. Dette er Mozart spilt som analyse, en fullstendig gjennomtrengning av satsen, men med all Pollinis velklang intakt når det gjelder å håndtere instrumentet.

VELKLANGEN BLIR mer av et problem på Bryn Terfels siste utgivelse, «Tutto Mozart». Vi kjenner jo Terfel som en av de flotteste rollefortolkere i Mozart-operaer i dag, det er få andre jeg heller vil oppleve i en stor Mozart-opera. Og her får vi smakebiter fra nær sagt alle, flott sunget, med nærvær i tekstfortolkningen og alt det andre vi forventer når Terfel går inn i Mozart, ovenikjøpet med den fremragende Mozart-dirigenten Sir Charles Mackeras i spissen for Scottish Chamber Orchestra. Hva som blir problematisk, er at han går inn og ut, om og om igjen og hele tida. Han har ikke før skapt et klangrom til å dvele ved, før han løper ut og videre til det neste. Slik blir det både for lite og for mye av det gode.

I EN SLIK SAMMENHENG blir Det Norske Solistkors siste utgivelse på Simax, viet tonesatte Shakespeare-tekster, befriende konsentrert i uttrykket. De har spredt det på mange, og gode, komponister: Alfred Janson, Frank Martin, Sven-Eric Johanson og Håkon Berge, for å nevne noen. Men resultatet framstår nesten som gjennomkomponert, det er det vokale uttrykket som bærer utgivelsen, sammen med tekster i særklasse.Grete Pedersen former korklangen med gehør for selv de minste nyansene, samtidig som hun samler dem og makter å få koret til å ta tekstene i besittelse. Slik er det koret som blir hovedperson på denne utsøkte utgivelsen, som lever opp til og gir oss syn for de fine tingene som Edvard Hoem skriver i tekstheftet om musikken i Shakespeare.