Hyper-aktuell

Aktuelt om svartsmuskede østerlendinger, sjarlatanske sjelefiskere og pengegriske oppkomlinger.

BOK: «Jeg trenger penger». Den effektive åpningsreplikken i «Sjelenes herre» setter tematikken i den Balzac-aktige føljetongen fra 1939.

Hovedpersonen Dario Asfat stammer fra en obskur «østerlandsk () slekt av utsultede (og) svartsmuskede små gatehandlere». Hans utmagrede kone er russisk jødinne. De to har slått seg til i Nice. Han er lege, god far og ektemann, men fattigdom, aksent og utseendet stopper ham fra et anstendig liv.

Ingen franskmenn vil ha ham som lege, og karrieren blir derfor en lyssky affære med illegale aborter, fortielser, utpressing, løgn og utroskap.

På flukt

Irene Nemirovsky var selv jøde fra en velstående familie i Kiev. Hun flyktet fra revolusjonen, havnet i Frankrike, og hadde en lang og vellykket forfatterkarriere i mellomkrigstida.

Hennes siste roman «Storm i juni» (Arneberg 2006) ble skrevet mens hun var på flukt fra nazistene. Hun døde i Auschwitz i 1942.

«Sjelenes herre» kunne ikke blitt utgitt i dag, hadde ikke Nemirovsky hatt den skjebnen hun hadde.

Hennes nådeløse beskrivelse av pengegriske jøder og forpinte orientalere, ble vel mottatt av tretti-tallets antisemitter.

Men Nemirovsky selv benektet aldri at hun var jøde. Hun beskrev bare utlendinger; jøder eller østerlendinger, slik de ble behandlet og omtalt i datidas Frankrike.

Gode hensikter

Det er selsomt å lese en så gjennomført naturalistisk roman som denne. Nemirovksy haster i vei, ikke pga. plott eller psykologiske persontegninger.

Men for å karakterisere; vise hvordan omgivelser og oppvekst skaper mennesket. Asfat kunne blitt en god mann, men han er født med «et utsultet hjerte». Slekten hans har sultet i mange hundre år. Han er derfor forutbestemt til å bli en sjarlatan, ifølge ham selv.

Asfats hensikter er gode. Han vil gi sønnen en annen oppvekst enn den han selv hadde. Ironisk nok vokser sønnen opp til å bli en lys, ærlig og edel gutt, som forakter sin svartsmuskete sjarlatanfar med de «lange orientalerfingrene». Asfat fortviler, men fastslår at årsaken er at sønnen «alltid hatt nok å spise. Det er derfor vi ikke kan forstå hverandre». Et interessant motstykke til denne grusomme naturloven, er datidens tre-generasjonslovs lov, som blant annet Hamsun brukte i mange av sine romaner. Dess nærmere naturen, dess edlere, mente Hamsun. Som alltid framstilte den bortskjemte tredjegenerasjonen som upålitelig og degenerert.

Et påfallende trekk ved denne veloversatte boka, er at den er bemerkelsesverdig moderne i tematikken: Asfat er en velutdannet utlending som ikke får jobb på grunn av aksent, navn og utseende. Videre henspiller tittelen på hans obskure karriere som sjarlatansk freudianer, og hvilken overgripende makt som ligger i det psykologiske språk. Nemirovsky er også en skarp iakttaker av oppkomlingekulturen. Asfat blir styrtrik. Han og kona blir viden kjent for sine middagsselskaper med utmerket mat, Men som oppkomlinger er «begge kloke nok til ikke å stole på sin egen smak. De fulgte moten blindt».

«Sjelenes herre» kunne med andre ord beskrevet Norge i dag. Den burde leses av alle.