Hyperaktive Ryan Adams

Adams rocker vilt og uhemmet - og mister seg sjøl på veien.

CD: Han er hyperaktiv og ikke til å stoppe i sin låtskrivingsiver. Det har ført til ujevne plater, ofte med en del knallbra spor og noen som trekker ned. Mannen er rett og slett altfor ukritisk til egne låter.

Året etter «oppsamlingsheatet» «Demolition» og to år etter den noe oppskrytte «Gold», er Adams aktuell med ikke mindre enn tre plater nesten samtidig. «Trilogien» avsluttes med «Love Is Hell, Pt. 2» 8. desember.

Det er for så vidt fascinerende å høre en artist på to plater som er forskjellige. «Rock N Roll» er en rå og usminket, punkinspirert utgivelse med en Adams som vil bevise for hele verden at han kan rocke vilt og uhemmet.

Albumet virker helstøpt nok, men også denne gang er Adams litt for glad i sangene sine (15 i alt). Dessuten ligger lydbildet ved flere anledninger farlig nær U2s. Og - på veien dit mister han også mye av sitt særpreg og sin identitet som artist. Han låter plutselig som mange andre og gjør seg selv uinteressant.

Til gjengjeld er tispors-cd-en «Love Is Hell, Pt. 1» en perle på 44 minutter (som like fullt lanseres som en EP) med en mer tilbakelent og sår Adams. Det mildt suggererende og tidvis dystre lydbildet ligger nærmere den flotte debuten «Heartbreaker» (2000) - som for øvrig også var skrevet i kjærlighetssorg. Denne gang er det grunn til å tro at damen Adams gråter over heter Leona Næss (hun bidrar på bonussporet «Caterwaul» ). «Love Is Hell, Pt. 1» har dessuten noen av de flotteste låtene Adams noen gang har skrevet - samt en strålende versjon av «Wonderwall» som Oasis burde ønske at de hadde gjort selv. «Love is Hell, Pt. 1» med de beste låtene fra «Rock N Roll», tenk deg hvilken plate det ville blitt!